Bestemmelsen gjelder prosessordningen ved rettslig prøving av avgjørelser som ikke omfattes av § 17‑1. Første punktum fastslår statens rolle som part når innkrevingsmyndighetene er saksøkt. Det er også tatt inn i bestemmelsen at søksmål mot staten skal reises etter de alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven.

For skatte- og avgiftskrav som tilkommer staten alene, har bestemmelsens første ledd første punktum ingen selvstendig betydning. Den har derimot betydning for betalingsspørsmål i forbindelse med inntekts- og formuesskatt og medlemsavgift til folketrygden etter den alminnelige skattelovgivning. Staten er part på vegne av alle skattekreditorene i slike saker. Uten denne avklaringen kunne det tenkes at skattekreditorene stat, kommune, fylkeskommune og folketrygden måtte saksøkes hver for seg.

Søksmål kan tenkes i en rekke sakstyper. Det kan gjelde selve innholdet i skatte- og avgiftskravet, typisk ved innvending mot skatteavregningen, jf. skattebetalingsloven kap. 7. I denne situasjonen kan tvisten være alt fra rene beregningsfeil til anførsler om at det er godskrevet for lite forskuddstrekk og/eller forskuddsskatt. Beregning av rentegodtgjørelse og rentetillegg etter skattebetalingsloven § 11‑5 anses for å høre til avregningen. Søksmål kan også tas ut med påstand om fastsettelsesdom for at et krav er betalt, at beregning av forsinkelsesrente etter skattebetalingsloven § 11‑1 eller rentegodtgjørelse etter lovens § 11‑3 er feil, eller søksmål om gyldigheten av vedtak knyttet til tollkreditt og stansning av kjøretøy.

Når det gjelder stansning av kjøretøy, kan Tolletaten, politiet eller Statens vegvesen utføre avskiltingsoppdrag på vegne av Skatteetaten. Det er staten ved skattekontoret som er rette saksøkt i disse forvaltningsrettslige sakene der vedtak om stansning er fattet av skattekontoret.

Dersom det oppstår en tingsskade mv. i forbindelse med Tolletatens gjennomføring av avskiltingen, vil det kunne oppstå et erstatningssøksmål. Slike søksmål vil måtte rettes mot Staten ved Finansdepartementet, jf. skadeserstatningsloven § 2‑1 og tvisteloven § 2‑5, jf. domstolloven § 191.

I mange av fastsettelsessakene vil skatte- og avgiftsdebitor benytte seg av sin adgang til å avvente tvangsinnfordring, for så å angripe gyldigheten av kravet som rettes mot ham gjennom klage til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑15 og 7-26. Debitor er imidlertid ikke henvist til en slik handlemåte. Adgangen til selv å gå til søksmål står åpen. Ofte vil det være hensiktsmessig at skyldner går til angrep på gyldigheten av et skatte- eller avgiftskrav før saken utvikler seg til, eller i forbindelse med at saken er i ferd med å bli, en innkrevingssak, f.eks. etter at varsel er sendt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Det vises til 14-3.6 for nærmere omtale av bestemmelsen.

Når skattyter angriper enkeltvedtak om skattefastsetting, er det skatteforvaltningsloven § 15‑4 som regulerer dette. Staten er part i slike saker. Statens partsstilling utøves av skattekontoret. I de tilfellene hvor Tolletaten har truffet endringsvedtak i saker om merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel etter skatteforvaltningsforskriften § 2‑13‑5 første og annet ledd, følger det av femte ledd at ved søksmål til prøving av slike avgjørelser utøves statens partsstilling av skattekontoret. Dette vil gjelde i de tilfeller hvor skattepliktig har levert skattemelding eller endringsmelding etter 1. januar 2017.

Skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd bestemmer at søksmål fra skattyter til prøving av skattefastsettingen må reises innen seks måneder etter at vedtaket ble sendt skattyter.

Også andre enn skatte- og avgiftssubjektet kan ha interesse i å saksøke staten. Dette kan f.eks. være tilfellet i saker hvor noen er gjort ansvarlig for andre rettssubjekters skatt eller avgift. Skattebetalingsloven inneholder i kap. 16 en rekke slike ansvarsbestemmelser. Staten vil være rett saksøkt i slike saker, og direktoratet legger til grunn at § 17‑2 regulerer prosessordningen også i disse sakene. I Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt. 2012 s. 159 var retten enig i partenes syn om at et selskap som er ilagt et betalingsansvar, vil ha rettslig interesse etter tvisteloven § 1‑3, når det fremmes et søksmål mot staten om ansvarskravets gyldighet etter skattebetalingsloven § 17‑2. Saksøker vil i et slikt søksmål prejudisielt få prøvet det underliggende vedtaket som er rettet mot et annet subjekt, i dette tilfellet vedtaket om skattefastsetting. Det forhold at saken gjaldt ansvar etter skatteloven § 10‑13 ble ikke problematisert av Høyesterett. Kjennelsen stadfester direktoratets syn om at prosessordningen i skattebetalingsloven generelt får anvendelse på ansvarskrav innenfor skatte- og avgiftsområdet.

Skattebetalingsloven § 17‑2 første ledd annet punktum regulerer i utgangspunktet spørsmålet om i hvilken rettskrets søksmål skal anlegges. Bestemmelsen fastslår at søksmålet anlegges etter vernetingsreglene i tvisteloven.

Tvistelovens ikrafttreden har medført en utvidet adgang til søksmålssted for den skatte- og avgiftspliktige sammenlignet med hva som beskrives i skattebetalingslovens forarbeider.

Tvistelovens hovedregel er at søksmål skal reises ved saksøktes alminnelige verneting jf. tvisteloven § 4‑4 første ledd. For fysiske personer defineres alminnelig verneting som vedkommendes bopel, jf. § 4‑4 annet ledd. Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ligger ifølge registreringen, jf. § 4‑4 tredje ledd.

Fra nevnte utgangspunkt inneholder tvisteloven en rekke unntak. Det mest aktuelle unntaket er tvisteloven § 4‑5 åttende ledd, som bestemmer at søksmål mot staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting. I denne sammenheng refererer uttrykket «kan» seg til en rettighet. Saksøker behøver ikke å anlegge søksmål mot staten ved statens verneting i Oslo.

Søksmål kan etter tvisteloven § 4‑5 åttende ledd anlegges i den rettskrets hvor saksøker har alminnelig verneting. Som nevnt ovenfor vil dette for fysiske personer være bopel, og for virksomheter registrert i Foretaksregisteret det sted virksomhetens hovedkontor ligger i henhold til registreringen.

Skattebetalingsloven § 17‑2 første ledd fjerde punktum bestemmer at statens partsstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet. Hvem dette er fremgår av skattebetalingsloven kap. 2. Se om dette i 17-1.3.

Utskriving av forskuddsskatt og forskuddstrekk er typiske fastsettelsesspørsmål. Selv om fastsettelse av kravene reguleres i skattebetalingsloven del II, skal søksmål om slike spørsmål etter Skattedirektoratets oppfatning anlegges mot staten ved skattekontoret, og staten partsstilling utøves av fastsettingsmyndigheten. Det er til skattekontoret begjæringer om endring av forskuddsskatten og forskuddstrekket vil måtte rettes. Det fremstår derfor som klart at fastsettelsesmyndigheten bør utøve statens partsstilling direkte, ved rettslig prøving av avslag om endring, etter søksmål fra skattyter. Skattyter kan derimot velge den defensive strategien ved å unnlate å betale for deretter å angripe rettmessigheten av forskuddene under tvangsinndrivelse. I slike tilfeller vil saken gå under skattebetalingsloven § 17‑1 første ledd. Skattekontoret ved innkrevingsmyndigheten vil da utøve statens partsstilling.

Lovens § 17‑2 første ledd femte punktum gir § 17‑1 tredje og sjette ledd tilsvarende anvendelse. Skattebetalingsforskriften § 17‑1 er således også gitt tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at instruksjonsmyndigheten til Finansdepartementet samt Skattedirektoratet er den samme som i innkrevingssaker hvor staten er saksøker. Se nærmere om dette i 17-1.6. Videre innebærer det at rettskraftige rettsavgjørelser er bindende for samtlige skattekreditorer (stat, kommune, fylkeskommunen og folketrygden), på samme måte som når staten er saksøker i innkrevingssaker. Se om dette i 17-1.9.