Skattebetalingsforskriften § 7‑1‑2 presiserer hvilke beløp som skal tas med i avregningen, det vil si at de kommer til fradrag i den fastsatte skatten. Bestemmelsen utfyller dermed loven § 7‑1 første ledd.

Når skattyter er godskrevet flere slags forskudd, skal disse gå til fradrag i den fastsatte skatten i rekkefølgen forskuddstrekk, utskrevet forskuddsskatt og tilleggsforskudd, jf. § 7‑1 første ledd.

I Retningslinje for godskriving av forskuddstrekk redegjør Skattedirektoratet for regler og vilkår for godskriving av forskuddstrekk, og for når godskriving av forskuddstrekk kan nektes.

Den klare hovedregelen er at skattytere som på vanlig måte har fått utbetalt sin lønn med fradrag av forskuddstrekk beregnet av arbeidsgiver, skal få godskrevet trekket. Det gjelder selv om arbeidsgiver ikke har betalt inn trekket til skattekontoret, eller har unnlatt å overholde sine øvrige plikter etter loven.

Hovedregelen fremgår av § 7‑1‑2 bokstav a første punktum som omhandler forskuddstrekk og bestemmer at forskuddstrekk som det er «på det rene» at arbeidsgiveren har «foretatt», skal gå til fradrag i den fastsatte skatten. At forskuddstrekket må være «foretatt» ved lønnsutbetalingen er et ubetinget vilkår for skattyters krav på å bli godskrevet trekk direkte som følge av den enkelte lønnsavregning. Etter skattebetalingsloven § 5‑10 første ledd er forskuddstrekk foretatt når det ved utbetaling av lønn beregnes og holdes tilbake av avtalt bruttolønn et skattetrekk som enten er beregnet på grunnlag av skattekort eller med 50 prosent (evt. 30 prosent), jf. skattebetalingsloven § 5‑5 første ledd. Når trekk er beregnet og holdt tilbake med utgangspunkt i avtalt bruttolønn, vil det for en vanlig underordnet ansatt være uten rettslig betydning om arbeidsgiver i det videre løp unnlater å foreta separering av trekket og unnlater å betale ved forfall.

Retten til godskriving gjelder også i de tilfellene hvor arbeidsgiver bare har midler til å dekke noe mindre enn bruttolønn, eventuelt bare nettolønnen (de såkalte pengemangelstilfellene). Ved manglende likviditet er arbeidsgiver forpliktet til å foreta trekk i det beløp som faktisk står disponibelt for utbetaling av lønn. Dersom arbeidsgiver likevel ikke gjør dette, vil forskuddstrekket ikke være foretatt etter skattebetalingsloven § 5‑10, men det kan likevel bli ansett for å være foretatt etter bestemmelsen i forskriften § 7‑1‑2. Skattyter kan forholde seg til sin lønnsavtale med arbeidsgiver, og en vanlig ansatt forutsettes ikke å bære ansvar for om det faktisk er midler til rådighet hos arbeidsgiver.

Hvis arbeidsgiver ikke holder tilbake et beregnet forskuddstrekk, men utbetaler hele eller en for stor del av avtalt bruttolønn, vil det ikke være aktuelt å godskrive arbeidstaker utover det beløp som faktisk har blitt trukket. Unntak kan likevel forekomme i de tilfellene hvor for lite trukket i ettertid har blitt oppgjort fra arbeidsgiver i medhold av ansvarsbestemmelsen i loven § 16‑20, jf. skattebetalingsforskriften § 7‑4‑3. Se nærmere omtale av slike ansvarsbeløp nedenfor.

Hovedregelen bygger på at den enkelte ansatte/skattyter verken er tillagt ansvar for arbeidsgivers overholdelse av regelverket eller er forutsatt å kunne innvirke på den måten arbeidsgiver forholder seg til sine lovpålagte oppgaver.

Forutsetningen for å skille som nevnt mellom den som etter skattebetalingsloven § 4‑1 første ledd bokstav c er arbeidsgiver og den ansatte som skattyter, foreligger imidlertid ikke når den ansatte i kraft av sin stilling har hatt mulighet til å innvirke på arbeidsgivers betalingsmislighold. I forskriften § 7‑1‑2 bokstav a tredje punktum er det inntatt en uttrykkelig regel som gjør unntak fra godskrivingsregelen i første punktum i slike tilfeller. Bestemmelsen tar sikte på å dekke den regelen som er lagt til grunn gjennom lang administrativ praksis og som er gitt tilslutning i rettspraksis.

Spørsmål knyttet til godskriving oppstår oftest når arbeidsgiver er organisert som juridisk person med begrenset ansvar, f.eks. som aksjeselskap, og hvor den personlige skattyter innehar en ledende posisjon hos arbeidsgiver. For at en skattyter skal kunne nektes godskriving av trekk som ikke er innbetalt, kreves det at «skattyter ut fra sin tilknytning til arbeidsgiver hadde eller kunne øve innflytelse på de forhold som førte til trekkmisligholdet». Det viktige blir å avgjøre om skattyter hadde avgjørende innflytelse over trekkbehandlingen og de omstendigheter som ledet til manglende oppgjør. Nekting av godskriving vil være betinget av at skattyter rent faktisk har hatt innflytelse på de begivenhetene som har ledet til at trekkoppgjør ikke fant sted. Det vil ikke være slik at enhver påvirkning har betydning. Påvirkningen må være av en karakter som har vært medvirkende til misligholdet av trekkplikten, og som er å bebreide den ansatte ut fra den rolle og det ansvar vedkommende har, eller har hatt, hos arbeidsgiver. At den ansatte er å bebreide på en måte som er relevant i sammenhengen, forutsetter at trekkmisligholdet kunne vært unngått dersom vedkommende hadde handlet annerledes.

Dette reduserer problemstillingen til å gjelde personer med ansvar for virksomhetens drift (eller deler av den). Det kan være selskapets daglige leder, personer i selskapets styre, først og fremst styreformannen, i noen tilfeller sentrale eiere i selskapet (særlig i små selskaper), og i noen tilfeller personer med et særlig selvstendig ansvar for økonomi- og regnskapsfunksjoner i bedriften, herunder lønns- og trekkfunksjonen. I relasjon til aktsomhetskriteriet vil den rettslige vurderingen i stor grad være parallell til den skyldvurderingen (culpanormen) man finner i den alminnelige erstatningsrettslige lære.

Det er skattekontoret som har bevisbyrden for at det foreligger grunnlag for å nekte en skattyter godskriving. Skattekontoret må derfor dokumentere/sannsynliggjøre grunnlaget for å nekte godskriving. Skattekontoret må bringe klarhet i hvorvidt skattyter ut fra sin formelle og/eller faktiske posisjon hos arbeidsgiver, enten forsettlig eller ved mangel på tilbørlig aktsomhet, har hatt ansvarsbetingende innflytelse på de forholdene som førte til at trekk ikke ble oppgjort ved forfall. For å nekte godskriving kreves det konkret at skattekontoret finner det sannsynliggjort at skattyter ut fra sin rolle i selskapet, kunne handlet annerledes på en måte som kunne medført at trekkforpliktelsene var blitt overholdt. I Retningslinje for godskriving av forskuddstrekk har Skattedirektoratet gitt retningslinjer for når godskriving av forskuddstrekk kan nektes.

Etter § 7‑1‑2 bokstav b skal skattyter også godskrives for beløp som arbeidsgiveren har innbetalt til dekning av ansvar etter skattebetalingsloven § 16‑20 for ikke å ha gjennomført pliktig forskuddstrekk i lønn til den ansatte. Dette kravet på godskriving vil likevel, innenfor innbetalt trekkansvar, være begrenset til det som trengs for at samlet skatteforpliktelse for vedkommende skattyter er fullt ut dekket for det aktuelle inntektsåret. Beløpet kommer dermed enten til fradrag ved avregningen i den skatt som er fastsatt for skattyteren, eller det vil gå til dekning av eventuell ubetalt restskatt dersom avregning med skatteoppgjør allerede var gjennomført for skattyter før trekkansvaret ble fastsatt og innbetalt. Ansvaret for arbeidsgiver vil frafalles i den grad skatteforpliktelsen allerede er innbetalt som restskatt av skattyter. Skattekontoret har alltid valget mellom enten å kreve inn det unnlatte trekket som oppstått restskatt hos skattyter eller forfølge ansvarskravet mot arbeidsgiver. Det vil altså i disse tilfellene foreligge en form for solidaransvar for arbeidsgiver og skattyter. I mange tilfeller vil det være mest hensiktsmessig først å søke krevet inn den restansen (restskatten) som ligger på skattyter. Dermed unngår man bl.a. spørsmål om retten til skattyters mulige overskytende forskudd som følge av innbetalt ansvar som overstiger skattyters skatteforpliktelse, herunder spørsmål om arbeidsgivers regressrett overfor skattyter. jf. skattebetalingsforskriften § 7‑4‑3, se nærmere om bestemmelsen i 7-4.7.

Etter § 7‑1‑2 bokstav c skal utskrevet forskuddsskatt gå til fradrag i den fastsatte skatten. Dette gjelder selv om skattyteren skylder restanse på forskuddsskatt når avregningen foretas. Er den opprinnelig utskrevne forskuddsskatten blitt regulert flere ganger, er det skatten etter den siste reguleringen som skal legges til grunn ved avregningen. Utskrevet forskuddsskatt er en selvstendig skatteforpliktelse, som blir godskrevet skattyter med det utskrevne beløp ved avregningen. Hvis utskrevet forskuddsskatt ikke blir betalt og ikke faller bort ved avregningen, utgjør den en særskilt restanse også etter at fastsetting og avregning er foretatt, jf. § 7‑4 første ledd som er nærmere omtalt i 7-4.2 og 7-4.3.

Etter bokstav d skal skattyteren også godskrives tilleggsforskudd innbetalt innen fristen som er fastsatt i skattebetalingsloven § 4‑7. Tilleggsforskudd som innbetales for sent til å kunne godskrives som tilleggsforskudd ved avregningen, skal som hovedregel tilbakebetales. Reglene om tilleggsforskudd er nærmere behandlet i 4-7.

Bokstav e regulerer forskudd som er skrevet ut for inntekt og formue tilhørende biperson, som det skal fastsettes skatt for sammen med annen skattyter/hovedperson. Forskudd for biperson skal avregnes i den felles fastsatte skatten på hovedpersonens hånd. Alle trekkbeløp for bipersoner må overføres til riktig hovedperson før avregning blir foretatt.

Det vil f.eks. kunne forekomme at det er foretatt fordeling av forskudd mellom ektefeller og skrevet ut forskuddsskatt for hver av dem, men at skatten ikke blir krevd fordelt mellom dem ved fastsettingen. Da blir det bare én avregning, og det må påses at den forskuddsskatten som til sammen er skrevet ut for begge ektefeller, kommer til fradrag i den fastsatte skatten ved avregningen.

Etter bokstav f skal tilskudd fra Enova til energieffektiviseringstiltak på egen bolig gå til fradrag i den fastsatte skatten. Dette forutsetter imidlertid at skattyter har valgt å få denne stønaden som et skattefradrag ved skatteoppgjøret.