Hvilke ytelser som kan være gjenstand for trekk, følger av skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd. Bestemmelsen oppgir to hovedtyper ytelser. For det første kan det nedlegges trekk i lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7, jf. annet ledd bokstav a. For det annet kan det nedlegges trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf. annet ledd bokstav b.

Etter § 14‑4 annet ledd bokstav a første punktum kan det nedlegges utleggstrekk i «lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7». Oppregningen i dekningsloven § 2‑7 er avgjørende for hvilke typer ytelser skattekontorene kan nedlegge trekk i.

Lønn som nevnt i dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum er begrenset til lønn etter fradrag av forskuddstrekk, dvs. nettolønn. Faste tillegg til lønnen som skal dekke lønnstakerens utgifter i forbindelse med arbeidet er omfattet. Det samme gjelder feriepenger. Skattefrie utgiftsgodtgjørelser vil derimot falle utenfor. Overtidsbetaling er omfattet, men man er avhengig av å være kjent med utbetalingen, og den bør bare medregnes dersom den er noenlunde fast. Det samme gjelder provisjon og foreløpig lønn. Bonuser omfattes også, men man er avhengig av å vite om dem fordi disse gjerne utbetales årlig eller halvårlig.

Paragraf 14-4 annet ledd bokstav a annet og tredje punktum sier at utleggstrekk også kan nedlegges der lønnstaker selv innkrever sin egen lønn. Et eksempel på yrkesgrupper der lønnstakeren selv innkrever lønnen, er ansatte drosjesjåfører. Bestemmelsene har sin parallell i § 5‑10 annet ledd som sier at arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale forskuddstrekket til arbeidsgiveren.

Det følger av dekningsloven § 2‑7 annet ledd bokstav a at trekkadgangen også omfatter «annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for utnytting av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser mm.». Dette omfatter blant annet arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.

Etter § 2‑7 annet ledd bokstav b omfattes også «pensjon eller vartpenger som en arbeidsgiver betaler eller har sikret sine ansatte eller deres etterlatte ved eller uten fradrag i lønnen». Med «vartpenger» (ventepenger) menes godtgjørelse i ventetiden mellom to stillinger, eller mellom fratredelse og ordinær pensjon.

Etter bokstav c omfattes videre «annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd». Skattekontoret kan imidlertid ikke få utleggstrekk i rettigheter som skyldneren har ervervet mot vederlag etter at fordringshaverens krav ble pådratt. De kan derimot ta utleggspant i selve rettigheten med hjemmel i dekningsloven § 2‑2, jf. skattebetalingsloven § 14‑3. Skattekontoret kan videre søke dekning i den løpende livrente i samsvar med dekningsloven §§ 2‑7, 2-8 og 2-11, jf. forsikringsavtaleloven § 16‑1 fjerde ledd. Frivillig kapitalforsikring faller utenfor dekningsloven § 2‑7. Når det gjelder frivillig ulykkes- eller sykeforsikring, må dagpenger under slik forsikring anses å dekkes av bestemmelsen, se NOU 1983: 56 s. 135.

Etter bokstav d omfattes også «underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv». Dette vil typisk gjelde ektefellebidrag etter ekteskapsloven § 79. Det er imidlertid ikke anledning til å nedlegge utleggstrekk i barnebidrag for å dekke foreldres gjeld. Det er barnet som har krav på dette bidraget, jf. barnelova § 67 tredje ledd. Barnebidrag skal imidlertid tas med i beregningen av hva som trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter dekningsloven § 2‑7 første ledd, se 14-4.5. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 30. juni 1997 om utleggstrekk i barnebidrag hvor dette fremkommer.

Etter bokstav e omfattes videre «pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende». Under dette alternativet faller blant annet ytelser etter folketrygdloven, ytelser etter sosialtjenesteloven og ytelser etter kommunale forskrifter om pensjoner og stønader i tillegg til lovbestemte ytelser. Med «ytelse» menes både løpende ytelse og engangsytelse, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974–1975) s. 23. Fordi utleggstrekk bare kan tas i den utstrekning inntektene overstiger det som med rimelighet trengs til underhold, vil adgangen til utleggstrekk i denne typen inntekter i praksis være begrenset.

I kjennelse inntatt i Rt. 1951 s. 1203 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at det ikke kunne foretas utleggstrekk i barnetrygd fordi det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattegjeld. Kjennelsen omhandlet skattegjeld fra før barnet ble født. Det må imidlertid antas at det samme vil gjelde for skattekrav som er oppstått etter at barnet ble født, selv om det kan hevdes at betaling av slike skattekrav ikke ligger like langt utenfor barnetrygdens formål som skattekrav fra tiden før barnet ble født. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 17. september 2001 om utleggstrekk i barnetrygd og kontantstøtte hvor det konkluderes i samme retning som i kjennelsen fra 1951. Det som ble uttalt om barnetrygd må gjelde tilsvarende for stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15‑10.

Det vises også til Barne- og familiedepartementets uttalelse av 23. februar 2005 hvor de tok stilling til spørsmålet om barnetrygd kan være gjenstand for utleggstrekk på grunnlag av en fordring mot barnets foreldre. Departementet uttalte at hvorvidt det kan nedlegges utleggstrekk i barnetrygd, må avgjøres ved en konkret vurdering av kravets art og om utleggstrekket medfører at formålet med barnetrygden ikke blir oppnådd. Departementet konkluderer med at det kun er adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd når grunnlaget er gjeld som er pådratt til dekning av utgifter til forsørgelse.

Skattedirektoratet legger til grunn at rettstilstanden fortsatt er slik at det ikke kan besluttes utleggstrekk i barnetrygd. Skattedirektoratet antar, basert på uttalelsen til Barne- og familiedepartementet, at det kun i sjeldne unntakstilfeller vil være adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd for å dekke inn skatte- og avgiftskrav. Det er imidlertid akseptert at barnetrygd tas med på inntektssiden i beregningen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2‑7 første ledd, se mer om dette i 14-4.5 flg.

Selv om formålet med kontantstøtten er at den skal komme barna til gode, er ikke dette tilstrekkelig til å tolke dekningsloven § 2‑7 innskrenkende og avskjære muligheten for utleggstrekk. Det må altså være adgang til å nedlegge utleggstrekk i kontantstøtte innenfor rammen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand», jf. dekningsloven § 2‑7 første ledd. Det vises i denne forbindelse til ovennevnte uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 17. september 2001, hvor det bl.a. ble uttalt: «I motsetning til barnetrygdloven har kontantstøtteloven ingen bestemmelser som gir uttrykk for at støtten skal brukes på en bestemt måte. (...) Etter vår vurdering vil det dermed ikke være en «urett måte» å bruke kontantstøtten på om den brukes til dekning av foreldrenes skattekrav (eller andre krav) ved at det foretas utleggstrekk i støtten».

Etter bokstav f omfattes «erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger». Utenfor bestemmelsen faller erstatningskrav for ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred. I slike typer erstatningskrav er det således utleggspant som er aktuelt, se f.eks. Rt. 1981 s. 909. Bestemmelsen omfatter både krav mot skadevolderen og forsikringsselskap eller andre som er ansvarlige, jf. NOU 1972: 20 s. 441 og Rt. 1990 s. 369.

Til slutt omfattes etter henholdsvis bokstav g og h «midler innsamlet offentlig til skyldneren» og «æresgaver som består i penger».

Ifølge § 14‑4 annet ledd bokstav b kan utleggstrekk nedlegges i «godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet».

Dette kan f.eks. være aktuelt for drosjesjåfører, fastleger, artister og forfattere. Godtgjørelsen som disse mottar fra henholdsvis drosjesentralen, HELFO, plateselskapet og forlaget, vil typisk bestå av én del som er vederlag for selve arbeidet, og én del som er vederlag for bruk av driftsmidler som drosjen, musikkinstrumenter, pc og lignende.

Etter dekningsloven § 2–7 annet ledd bokstav a vil ordinær namsmann være henvist til den delen av vederlaget som etter en nærmere beregning utgjør lønnsdelen. Den resterende delen må ordinær namsmann eventuelt ta utleggspant i. Skattekontoret slipper å foreta en slik beregning, da de etter skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd bokstav b skjematisk kan trekke inntil 20 prosent av bruttoytelsen. Bestemmelsen innebærer derfor en vesentlig forenkling for disse. Skattekontoret kan velge mellom å trekke inntil 20 prosent av bruttovederlaget etter bokstav b, eller beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og så ta utleggstrekk i denne etter bokstav a. Det følger av skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3 tredje ledd siste setning at utleggstrekk i disse tilfellene skal foretas i «bruttogodtgjørelsen uten fradrag av noen art». Dette innebærer at det ikke skal gjøres fradrag for f.eks. merverdiavgift eller andre utgifter. Se også Borgarting lagmannsretts kjennelse av 16. oktober 2007 (LB-2007–133475). Lagmannsretten sa seg her enig med tingretten i at § 9 nr. 1 siste punktum i dagjeldende forskrift medførte at det i beregningsgrunnlaget ikke skulle gjøres fradrag for merverdiavgift og andre utgifter.

Skyldneren kan samtykke i en høyere trekkprosent enn 20 prosent, jf. annet punktum.

Det kan ikke nedlegges trekk i utbetaling fra den som kun administrerer midler på vegne av skyldner, da trekket må etableres i «godtgjørelse». Ved franchiseavtaler er det ikke uvanlig at franchisegiver mot et gebyr administrerer økonomien til franchisetaker. Franchisegiver gis for eksempel fullmakt til å betale skyldners regninger, utføre lønns- og regnskapstjenester mv., og overskuddet utbetales deretter til franchisetaker. Der forvaltningen skjer i franchisetakers navn (midlene tilhører hele tiden franchisetaker) er Skattedirektoratet av den oppfatning at det ikke kan nedlegges utleggstrekk i de utbetalinger som går fra franchisegiver. Utbetalingene kan vanskelig defineres som «godtgjørelse». Det skal bemerkes at slike avtaler kan være utformet på svært ulike måter, og det kan derfor ikke på generelt grunnlag utelukkes at det gyldig kan nedlegges trekk hos en franchisegiver.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav b kommer bare til anvendelse når godtgjørelsen etter sin art typisk inneholder en lønnsdel. Inneholder godtgjørelsen ingen lønnsdel kan det ikke tas utleggtrekk. For eksempel vil oppgjør som utelukkende dekker materialer ikke inneholde noen lønnsdel, og kan derfor ikke være gjenstand for utleggstrekk. I slike tilfeller kan det derimot tas utleggspant i hele godtgjørelsen etter § 14–3, se nærmere omtale under 14-3.5.5.

I tredje punktum er det tatt inn en bestemmelse om at den såkalte livsoppholdsbegrensningen i dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende for trekk etter § 14‑4 annet ledd bokstav b. Dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum beskytter etter ordlyden kun skyldnerens krav på lønn og lignende ytelser. Begrensningen ville derfor ikke fått anvendelse på trekk etter § 14‑4 annet ledd bokstav b, uten at dette var bestemt uttrykkelig.