Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 første ledd annet punktum at trekkperioden ikke kan overstige to år regnet fra dagen for beslutningen om utleggstrekk, dersom ikke annet følger av dekningsloven § 2‑7 tredje ledd. Dekningsloven § 2‑7 tredje ledd første punktum bestemmer at utlegg i lønnskrav bare kan tas i krav som har forfalt eller forfaller innen to år. Paragraf 2-7 tredje ledd tredje punktum bestemmer at utlegg for skattekrav likevel kan tas i krav som forfaller inntil fem år etter utgangen av det inntektsåret skatten gjelder, eller i tilfelle endring av fastsettingen, fem år etter utgangen av det kalenderår da endringsvedtak ble truffet. Begrepet «skattekrav» i denne sammenheng antas, foruten kravene som er nevnt i skattebetalingsloven § 1‑1 annet ledd bokstav a til c, også å omfatte skattetrekkansvar etter § 16‑20, og ansvar for andres skatt etter reglene i skattebetalingsloven §§ 16‑10 til 16-14. Det forhold at arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, arveavgift, tollavgift og særavgifter nå er omfattet av virkeområdet for den nye skattebetalingsloven kan imidlertid ikke medføre at begrepet «skattekrav» brukt i dekningsloven kan utvides til også å omfattes disse.

Om et krav som innfordres ved utleggstrekk ikke blir dekket innen utløpet av trekkperioden for det opprinnelige pålegget om trekk, skal nytt pålegg om trekk for kravet ikke gis før mot slutten av perioden. Trekkperioden vil da være to år fra utløpet av opprinnelig trekkperiode. Dette utleggstrekket vil ha prioritet fra det opprinnelige trekkpålegget. Det vil si at det gis dekning foran krav av samme kravkategori (dekningsloven § 2‑8 bokstav e) som er nedlagt i mellomtiden. Dette følger av skattebetalingsforskriften § 14‑5‑4 tredje ledd.

Når det nedlegges pålegg om trekk for et krav, skal perioden for trekket angis, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 første ledd første punktum og skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 første ledd bokstav h. Poenget med regelen er at den gir et grunnlag for vurderingen av utleggstrekk for andre krav og når disse eventuelt kan få anledning til å oppnå dekning gjennom utleggstrekk. Har andre krav dårligere trekkprioritet enn det først etablerte trekket, bør det vurderes å foreta andre innfordringsskritt. Perioden bør i prinsippet angis så nøyaktig som mulig. Det må tas hensyn til renter og omkostninger som skal dekkes. Dersom utleggstrekkets størrelse angis som prosentandel av ytelsene, kan det være vanskelig å fastsette perioden helt nøyaktig. Perioden bør derfor i disse tilfellene fastsettes med en viss sikkerhetsmargin.

I kjennelse fra Gulating lagmannsrett, LG-2019-124144, kom lagmannsretten til at det må være adgang for namsmannen til å gi trekkpålegg som først skal tre i kraft når et annet trekk er opphørt og for den resterende del av toårsperioden i dekningsloven § 2‑7 tredje ledd. Denne rettsforståelsen er også lagt til grunn i LG-2022-173461.