Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven ved gjennomføring av utleggsforretning.

Ifølge bestemmelsen gjelder tvangsfullbyrdelsesloven tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger, det vil si når skattekontoret avholder utleggsforretning eller nedlegger utleggstrekk. Fra dette utgangspunkt er det så gjort noen unntak fordi ikke alle bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven passer like godt ved utøvelsen av særnamskompetansen, som for det ordinære namsapparatet. Dette gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5-5 og §§ 7‑1 til 7-8, som ifølge forarbeidene til loven ikke er anvendelige ved utøvelsen av særnamsmyndigheten, jf. § 14‑2 annet punktum.

Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5-5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, blant annet regler om prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og om foreløpig prøving av begjæringen.

Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑1 til 7-8 omhandler begjæring om utlegg. I forarbeidene vises det særlig til at det i forhold til § 7‑3, som angir hvem som er kompetent namsmyndighet, vil kunne virke misvisende om kap. 7 ble gitt anvendelse i sin helhet. Selv om det fremgår av skattebetalingsloven § 14‑2 at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑1 annet ledd og 7-2 ikke gjelder, er dette generelle regler for tvangsinnkreving som også må komme til anvendelse for skattekontoret. Reglene for gjennomføring av utleggsforretning i §§ 7‑9 til 7-29 er ikke unntatt og gjelder tilsvarende så langt de passer for et skattekontor som gjennomfører utleggstrekk eller avholder forretning for utleggspant.

Bestemmelsene i § 7‑9 om stedet for utleggsforretningen og i § 7‑10 om varsel om utleggsforretningen vurderes til å være bestemmelser som ikke «passer» ved skattekontorenes nedleggelse av utleggstrekk, og kommer dermed ikke til anvendelse. Dette har sammenheng med at skattekontorenes nedleggelse av trekk tradisjonelt ikke har vært ansett som en «forretning» i tvangsfullbyrdelseslovens forstand.

Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 omhandler sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse.

Kap. 3 gjelder tilsvarende ved skattekontorets bruk av særnamskompetansen, men slik at gjeldende praksis for at innkrevingsmyndighetene ikke krever dekning av sakskostnader ved skriving av utleggsbegjæringen skal videreføres, se Ot. prp. nr. 1 (2006–2007) s.155-156 Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 23.13.

Skattekontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant og til å beslutte utleggstrekk er nærmere beskrevet i henholdsvis pkt. 14-3 og 14-4 til 14-5. Her er det også gitt en nærmere beskrivelse av særnamsmennenes gjennomføring av utleggspant og utleggstrekk, herunder reglene om varsling av tvangsfullbyrdelsen, og reglene for omgjøring og klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte.