Ifølge § 1‑3 annet ledd gjelder første ledd tilsvarende når kravet rettes mot panthaver eller den som har fått seg overdratt fordringen.

Som det fremgår av skattebetalingsloven § 10‑1 annet ledd kan krav på tilbakebetaling av skatt i utgangspunktet ikke pantsettes eller overdras. Fra dette utgangspunkt er det så i § 10‑1 tredje ledd gjort unntak for utbetalinger etter petroleumsskatteloven § 5 sjette ledd. Ifølge Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) s. 117 er unntaket bl.a. begrunnet i at en adgang til pantsettelse og overdragelse av slike utbetalinger kan bidra til å fremme formålet med utbetalingsordningen, herunder å få til en større grad av likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon, samt bidra til å øke konkurransen på sokkelen gjennom å likebehandle nye og eksisterende aktører.

Bestemmelsen i § 1‑3 annet ledd kommer kun til anvendelse i den grad det er gjort unntak fra forbudet i § 10‑1 annet ledd, slik tilfellet er for utbetalinger etter petroleumsskatteloven § 5 sjette ledd. Ved slik pantsettelse eller overdragelse fremgår det av § 1‑3 annet ledd at § 1‑3 første ledd gjelder tilsvarende når krav på tilbakebetaling gjøres gjeldende overfor panthaver, eller den som har fått seg overdratt fordringen. Tilbakesøkingskravet skal dermed «anses som et skatte- og avgiftskrav», og innkrevingsmyndighetene kan innkreve beløpet uavhengig av om panthaver, eller den som har fått fordringen overdratt til seg, har vært i god tro.

Bestemmelsen bygger på det grunnleggende prinsipp at en panthaver, eller den som har fått overdratt en fordring, ikke kan erverve større rettigheter enn opprinnelig debitor for kravet.

Som nevnt over under punkt 1.3.3, er bestemmelsen en kan-regel. Finansdepartementet har i en uttalelse av 03.11.17 gitt noen føringer for hvordan dette skjønnet skal utøves i relasjon til panthaver. Uttalelsen omtaler bl.a. hvilken betydning det har at en panthaver ikke har hatt en «berikelse», f.eks. fordi deler av en urettmessige leterefusjon som panthaver har fått utbetalt til seg er blitt frigitt direkte til skattyter uten at beløpet er brukt til å dekke skattyters (pantsetters) lån.

Paragraf 1-3 annet ledd annet punktum slår fast at kravet også kan rettes mot skattyter. Bestemmelsen medfører at innkrevingsmyndighetene kan velge å forholde seg til skattyter, selv om utbetaling har skjedd til en panthaver eller en som har fått fordringen overdratt til seg. Innkrevingsmyndighetene har med andre ord en valgmulighet.