Ved inntektsfastsettingen er det som hovedregel forholdene på transaksjonstidspunktet som er avgjørende ved den skattemessige vurderingen.

Ved vurderingen av om partene har forskjøvet skattegrunnlaget, må en sammenligne med hva skattegrunnlaget hos hver av partene ville blitt hvis partene hadde vært uavhengige (armlengdeprinsippet). Det er tilstrekkelig at formue/inntekt blir redusert hos en av partene, uansett om formue/inntekt ved en forskyvning ville økt tilsvarende hos den andre part, slik at den samlede formue/inntekt blir lik, se LRD 5. november 1993 (Gulating) i Utv. 1994/1160. Se også FIN 18. juni 1996 i Utv. 1996/1147.

For å kunne konstatere at vilkåret om inntektsreduksjon er oppfylt, vil det være tilstrekkelig å dokumentere at den anvendte prisen avviker fra en markedspris. Det kreves ikke et kvalifisert avvik. Reduksjon av skattegrunnlaget i forhold til utlandet og i forhold til særskattegrunnlaget etter petroleumsskatteloven kan skje på ulike måter. Om beskrivelse av ulike typetilfeller og rettspraksis, se pkt. 5.

Ved vurderingen av om det foreligger en inntektsreduksjon skal hver transaksjon som utgangspunkt vurderes for seg. Dersom det foreligger nær tilknytning mellom transaksjonene, eller dersom det foreligger tilstrekkelig grad av kontinuitet mellom dem, kan det være riktig å se flere transaksjoner under ett. Om et tilfelle hvor dette var tema, se LRD 22. januar 2018 (LB‑2016‑160306) i Utv. 2018/210.

Armlengdeprinsippet er implementert i norsk rett i skatteloven § 13‑1 og samsvarer med OECDs mønsteravtale art. 9. Skatteloven § 13‑1 fjerde ledd bestemmer at det ved avgjørelsen av om formue eller inntekt er redusert etter første ledd og ved skjønnsmessig fastsetting av formue eller inntekt etter tredje ledd, skal tas hensyn til retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter som er vedtatt av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Av retningslinjene fremgår bl.a. metodene som kan anvendes i forbindelse med evaluering av prisingen. Nærmere om OECDs retningslinjer, se pkt. 4.

Armlengdeprinsippet er tatt inn i alle skatteavtalene Norge har inngått med andre land etter 1963. Av mønsteravtalen artikkel 9 fremgår at såfremt vilkår for handel mellom to nærstående parter er forskjellig fra vilkårene som ville vært avtalt mellom uavhengige parter, skal fortjeneste som kan henføres til de avvikende vilkår inkluderes i fortjenesten til det foretaket som ville oppebåret fortjenesten uten disse avvikende vilkår.

Tilordning av inntekter og kostnader til faste driftssteder reguleres av OECDs mønsteravtale art. 7, se emnet «Utland – virksomhetsinntekter», pkt. 5.2.

Av de oppdaterte OECD-retningslinjene (OECD-retningslinjene 2017) fremgår det at den kontrollerte transaksjonen skal analyseres og fastlegges med utgangspunkt i den økonomiske realiteten. Dette omtales gjerne som «delineation».

Kjernen i prinsippet om «delineation» er å definere innholdet i den kontrollerte transaksjonen som skal vurderes. Formålet er å fastlegge hva som er transaksjonens faktiske substans («factual substance»). Ifølge OECD-retningslinjene 2017 skal det tas utgangspunkt i kontraktens privatrettslige vilkår, slik de kommer til uttrykk skriftlig, muntlig eller basert på praksis, ved bestemmelsen av de kommersielle og finansielle relasjonene. Kontrakten kan analyseres ved hjelp av en FAR-analyse, dvs. en analyse av transaksjonens funksjoner, eiendeler og risiko. I de tilfeller der avtalens privatrettslige vilkår ikke speiler de faktisk utførte funksjoner, eiendeler eller risiko, skal det redefinerte avtaleforholdet legges til grunn i sammenlignbarhetsanalysen, jf. OECD-retningslinjene avsnitt 1.46 siste punktum. Dette innebærer at det er avtaleforholdet, slik det kan utledes av en FAR-analyse, som er styrende for prisingen av de kommersielle og finansielle relasjonene. Denne «delineation»-metodikken inngår som ledd i alle sammenlignbarhetsanalyser og kommer forut for anvendelse av internprisingsmetodene i OECD-retningslinjene 2017 kapittel II, se pkt. 4. Prising av transaksjonen er ikke begrenset til eksepsjonelle tilfeller (slik det var i det tidligere økonomiske substansunntaket i OECD-retningslinjene 2010 pkt. 1.64), men avviket mellom de privatrettslige avtaleforhold og den faktiske transaksjonen må likevel ha noe omfang («material differences») for at de privatrettslige avtaleforhold kan tilsidesettes for prisingsformål,

1.46 siste punktum. Om «delineation», se også OECD-retningslinjene 2017 avsnitt 1.33–1.50 og BEPS Action 8‑10. De nevnte veiledningene bygger på, og utfyller, prinsippet om prising basert på «actual conduct» i OECD-retningslinjene 2010 avsnitt 1.53. Samtidig ble det økonomiske substansunntaket i OECD-retningslinjene 2010 1.64 fjernet.

I visse tilfeller kan det være nødvendig å justere selve transaksjonen som skal prises (strukturell justering), jf. OECD-retningslinjene pkt. 1.122. Slik justering kan etter forholdene være aktuell der transaksjonen og dens virkninger, sett under ett, avviker fra hvordan uavhengige parter som opptrer på en forretningsmessig rasjonell og kommersiell måte ville strukturert samme transaksjon under sammenlignbare omstendigheter. Dette gjelder bare dersom den valgte struktur hindrer skattemyndighetenes mulighet til å fastslå hva som må anses som en armlengde pris på transaksjonen. Ved denne vurderingen skal partenes forutsetninger og partenes realistiske handlingsalternativer på tidspunktet for transaksjonen tas i betraktning. Som et eksempel hvor skattemyndighetene hadde foretatt strukturell justering men hvor det ikke var grunnlag for dette, se Utv. 2007/1063 (Rt. 2007/1025) (Statoil Angola) (referert i pkt. 5.7).