Hovedregelen for tidfesting av valutagevinst og valutatap er realisasjonsprinsippet, jf. sktl. § 14‑2. Dette gjelder både i og utenfor virksomhet. Nærmere om realisasjonsprinsippet, se emnet «Tidfesting – realisasjonsprinsippet». For gevinst- og tap på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta utenfor virksomhet, skal gevinst/tap skattlegges/fradragsføres når gevinsten/tapet er endelig konstatert, ved salg eller annen realisasjon. I de tilfeller der sammenslåingsprinsippet gjelder, tidfestes valutagevinst og valutatap sammen med det objektet som valutaen knytter seg til og følger dermed tidfestingsprinsippene som gjelder for dette objektet.

For foretak som har bokføringsplikt er det spesielle regler om fradragsføring av urealisert valutatap på langsiktige fordringer og gjeld, jf. pkt. 4.3. De spesielle tidfestingsreglene for langsiktige fordringer i utenlandsk valuta innebærer at valutaelementet til en viss grad kommer til beskatning før valutaen er endelig realisert. I denne perioden (før realisasjon) er det gjort unntak fra sammenslåingsprinsippet, og valutaelementet skattlegges løsrevet fra verdiendring på fordringen som valutaen knytter seg til. Når fordringen realiseres skal effekten av den tidligere valutabeskatningen nullstilles, og det foretas endelig skattlegging av valutaelementet. For fordringer innenfor virksomhet hvor sammenslåingsprinsippet gjelder, skal valutaelementet inngå i skattleggingen av fordringen på vanlig måte. For fordringer utenfor virksomhet hvor sammenslåingsprinsippet ikke gjelder (jf. sktl. § 9‑9), skattlegges valutaelementet separat.

For foretak som har årsregnskapsplikt gjelder regnskapsprinsippet for urealisert valutagevinst/-tap på kortsiktige fordringer, se pkt. 4.2.

Om et eksempel ang. skillet mellom kortsiktig og langsiktig fordring, se LRD (LB‑2021‑65381) i Utv. 2022/511.