Utgangspunktet for fordelingen av overskuddet vil være en totalvurdering av begge ektefellenes arbeidsinnsats i virksomheten, hvor de må ta hensyn til både arten og omfanget av arbeidet.

Er ektefellenes innsats i virksomheten tilnærmet likeverdig, kan det være aktuelt å likedele overskuddet. Har den ene ektefellen bare utført uselvstendig eller underordnet arbeid, kan ikke vedkommendes del av overskuddet settes høyere enn hva det ville kostet å ansette utenforstående til å utføre arbeidet.

Dersom overskuddet i virksomheten, se pkt. 13.5.3, ikke er større enn at det gir begge ektefellene et rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen («eierlønn»), kan de fordele hele overskuddet etter arbeidsinnsatsen. Det samme gjelder hvor overskuddet er så lite at det ikke gir ektefellene fullt vederlag for arbeidsinnsatsen. Det kan i slike tilfelle ikke overføres så mye av overskuddet til den ektefellen som ikke er hovedutøver at det – hensett til arbeidsinnsatsen – blir forholdsvis mindre til beskatning hos den som anses som hovedutøver av virksomheten.

Hva som er passende «eierlønn» for ektefellene må vurderes ut fra det generelle lønnsnivået i bransjen, men det vil ofte kunne være naturlig å gå noe høyere, fordi eierne gjerne vil ha en mer ansvarsfull stilling i virksomheten enn vanlige ansatte, bl.a. med ansvar for planlegging av driften, innkjøp mv. Dette forholdet vil særlig gjøre seg gjeldende ved stipulering av «eierlønn» til den som anses som hovedutøver av virksomheten. Dersom den andre ektefellen ikke har noen lederfunksjon i virksomheten, men utfører arbeid mer på linje med en ansatt, vil det ved fordelingen av overskuddet være mest naturlig å sammenligne med lønnsnivået for en ansatt i tilsvarende stilling.

Er overskuddet, se pkt. 13.5.3, større enn det som tilsvarer en rimelig «eierlønn» for begge ektefellene, må det overskytende anses som kapitalavkastning. Denne vil kunne bestå av en kapitalavkastning i virksomheten, dvs. en «normal» forrentning av den nedlagte kapitalen og i tillegg en eventuell meravkastning som skyldes den verdiskapningen ektefellenes innsats i virksomheten har lagt grunnlaget for. I virksomhet som i stor grad er basert på maskinell drift og/eller har ansatte i tillegg til ektefellene, må det vanligvis være riktig å tilordne overskuddet, utover stipulert lønn til ektefellene, til hovedutøver av virksomheten. Det vil imidlertid i praksis oppstå tilfeller hvor ledelse og ansvar for driften av virksomheten og arbeidsinnsats ellers i større eller mindre grad er fordelt mellom ektefellene. Ved fordelingen av større overskudd vil det derfor forekomme tilfeller hvor den andre ektefellen i sin skattemelding må kunne ta med en del av overskuddet utover stipulert eierlønn. Det vil i slike tilfeller være mest praktisk å nytte samme fordelingsnøkkel for hele overskuddet. Lik fordeling av overskuddet vil likevel bare være aktuelt hvor overskuddet i sin helhet skyldes ektefellenes likeverdige innsats.

Overskudd som ektefellene kan fordele mellom seg er alminnelig inntekt fra virksomheten, eventuelt overskuddsandelen i selskap med deltakerfastsetting. Når jord- og skogbrukseiendom drives som en samlet enhet, er det summen av jord- og skogbruksinntekten som skal fordeles.

Alminnelig inntekt fremkommer etter at det er gjort fradrag for alle kostnader, herunder gjeldsrenter, avskrivninger samt føderåd mv. som knytter seg til virksomheten. Det gjøres ikke fradrag for renteinntekter mv. som er inntektsført i regnskapet når slike inntekter har klar sammenheng med virksomheten.

Inntektsføring av negativ saldo, samt gevinst- og tapskonto i virksomhet, regnes med i netto virksomhetsinntekt ved fordeling mellom ektefellene. Det samme gjelder gevinst ved realisasjon av ikke-avskrivbare driftsmidler, herunder tomt som har vært driftsmiddel i virksomhet.

Gevinst ved realisasjon av tomt i virksomhet, inngår i netto virksomhetsinntekt (beregningsgrunnlaget) som ektefellene kan fordele mellom seg etter arbeidsinnsats.

Sykepenger anses ikke som inntekt fra «felles bedrift».