Når det foreligger fast driftssted, må det foretas en fordeling av inntekt/fradrag mellom hjemstaten og driftsstedsstaten.

Fordeling av inntekt mellom hovedkontor og fast driftssted (filial) reguleres etter ordlyden ikke av sktl. § 13‑1. Derimot kan regelen få anvendelse ved allokering av inntekter mellom landinntekt og sokkelinntekt, se HRD i Utv. 2003/1317 (Rt. 2003 s. 1324) (Statpipe).

OECDs mønsteravtale har en egen bestemmelse om tilordning av inntekt til fast driftssted i artikkel 7. Denne bestemmelsen stadfester armlengdeprinsippet i fast driftsstedstilfellene (selvstendighetsfiksjonen).

Etter hovedregelen kan driftsstedsstaten bare skattlegge den del av fortjenesten som kan tilskrives det faste driftssted, se art. 7 nr. 1 i OECDs mønsteravtale. Det er bare inntekter av aktivitet som utøves gjennom det faste driftsstedet som kan skattlegges i driftsstedsstaten. Inntekt av aktivitet som ikke utøves gjennom det faste driftsstedet kan ikke skattlegges i driftsstedsstaten.

Fortjenesten ved det faste driftssted skal fastsettes til hva denne virksomheten må forutsettes å ha tilført foretaket. Inntekten fastsettes til hva den ventelig ville ha utgjort om det faste driftssted hadde vært et uavhengig foretak (selvstendighetsfiksjonen), jf. art. 7 nr. 2.

I juli 2010 ble art. 7 i OECDs mønsteravtale endret for blant annet å reflektere OECDs rapport av 22. juli 2010 om tilordning av fortjeneste til fast driftssted, herunder implementering av OECDs autoriserte tilnærming. Bestemmelsen er videreført i OECDs mønsteravtale av juli 2014 art. 7.

OECDs autoriserte tilnærming innebærer at inntekt fra fast driftssted skal fastsettes som om det faste driftsstedet er et uavhengig foretak (selvstendighetsfiksjonen) når det gjelder disposisjoner (dealings) med andre deler av foretaket.

De fleste skatteavtaler som Norge har inngått bygger på tidligere art. 7 slik den lød i OECDs mønsteravtale 2008 med tilhørende kommentarer. Ifølge kommentarene er OECDs autoriserte tilnærming ikke fullt ut implementert. Det foreligger en begrensning i selvstendighetsfiksjonen for interne renter og royalty, så lenge de ikke har tilknytning til hovedkontorets eller det faste driftsstedets kjerneaktivitet. For eksempel kan det for banker beregnes renter mellom hovedkontor og fast driftssted.

Etter den tidligere art. 7 skal hver enkelt inntekts- og fradragspost vurderes særskilt når fordelingen av inntekter og kostnader mellom hovedkontoret og driftsstedet skal foretas. I noen tilfeller kan foretakets totalresultat fordeles mellom hovedkontoret og driftsstedet etter en nøkkel fordi det ikke er praktisk mulig å vurdere hver enkelt post separat, jf. tidligere art. 7 nr. 4. Ved bruk av en slik fordelingsnøkkel skal det tas sikte på å komme frem til en fordeling som er mest mulig i samsvar med hovedregelen i tidligere art. 7 nr. 2. En kan derfor ikke uten videre fordele foretakets samlede nettoinntekt etter fordelingsnøkler som f.eks. omsetningsstørrelser, antall ansatte, produksjonstall o.l.

En andel av felles administrasjonskostnader og andre felles kostnader kan belastes det faste driftsstedet selv om kostnadene i utgangspunktet i sin helhet bare er belastet hovedkontoret. Videre vil den omstendighet at foretaket totalt har underskudd ikke medføre at det faste driftssted kan få fradrag for underskudd, hvis virksomheten i det faste driftsstedet isolert sett har gått med overskudd.