Under henvisning til kravet om rettferdig rettergang har EMD innfortolket en viss rett til å kunne forholde seg taus og ikke bidra til sin egen domfellelse. Retten blir gjerne omtalt som et vern mot selvinkriminering. Selvinkrimineringsvernet er et grunnleggende rettsstatsprinsipp, og er nedfelt både i Grunnloven § 95 og SP artikkel 14 nr. 3. Ingen av disse antas å gi et mer omfattende vern enn EMK, se Borgarting lagmannsretts dom LB-2020-47522. Skatteforvaltningsloven har ingen egen bestemmelse om selvinkriminering, men etter § 14‑9 skal skattemyndighetene i sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr veilede skattepliktig og tredjepart om rekkevidden av vernet, se § 14‑9 Veiledning om taushetsrett mv. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at den ikke gir rettigheter utover det som til enhver tid følger av EMK artikkel 6 nr. 1.

Selvinkrimineringsvernet etter EMK kommer bare til anvendelse i saker om tilleggsskatt og overtredelsesgebyr dersom det foreligger en «siktelse» i konvensjonens forstand, se Vilkåret om straffesiktelse/straffebeskyldning («criminal charge»). Den som blir pålagt å gi opplysninger i en sak uten å være «siktet» i EMKs forstand, er ikke vernet. Skattepliktige kan derfor ikke påberope seg vernet mot selvinkriminering så lenge skattemyndighetenes undersøkelser alene tar sikte på å bringe klarhet i grunnlaget for skattefastsettingen. Dersom skattepliktig er «siktet» vil selvinkrimineringsvernet inntre umiddelbart (forutsatt at det foreligger et visst tvangselement ved skattemyndighetenes anmodning om opplysninger). Vernet omfatter hele «straffesaken», det vil si fra det tidspunktet hvor det foreligger en «siktelse» og frem til det er truffet en endelig avgjørelse. Skattepliktig skal veiledes om rekkevidden av vernet fra det tidspunktet vedkommende blir «siktet-», se § 14‑9 Veiledning om taushetsrett mv.. For å sikre en ensartet praksis skal saker der det er tvil om vedkommende er «siktet» forelegges Skattedirektoratet via juridisk stab.

Selvinkrimineringsvernet er ikke til hinder for en generell opplysningsplikt/ forklaringsplikt knyttet til skattefastsettingen eller i en undersøkelsesfase, se f.eks. Marttinen v. Finland.

For at selvinkrimineringsvernet skal komme til anvendelse må det foreligge «some form of coercion or compulsion exerted on the person concerned», se De Legé v. the Netherlands (avsnitt 67). Det må både foreligge et element av tvang og tvangen må være utført i den hensikt å skaffe informasjon som er egnet til å selvinkriminere. Retten til å ikke inkriminere seg selv beskytter ikke mot å gi inkriminerende forklaringer i seg selv, men mot å bli presset til det. EMD har identifisert minst tre typer situasjoner som vil utgjøre tvangssituasjon som utløser selvinkrimineringsvernet. Den første er når en mistenkt er forpliktet til å forklare seg under trussel om sanksjoner. Den andre er fysisk eller psykisk press, ofte i form av behandling som bryter med artikkel 3 i konvensjonen, blir brukt for å skaffe seg reelle bevis eller uttalelser. Den tredje er når myndighetene bruker lureri/knep for å få forklaringer de ellers ikke kunne fått ellers. En ren oppfordring eller et pålegg om opplysninger er dermed ikke tilstrekkelig til å utløse selvinkrimineringsvernet, med mindre det samtidig varsles om at den opplysningspliktige vil bli ilagt tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr dersom oppfordringen ikke blir etterkommet. Heller ikke det at skattemyndighetene tar seg inn i bolig under en bevissikring etter § 10‑15 Bevissikring er en situasjon som i seg selv utgjør et tvangselement i relasjon til forklaringer, se Borgarting lagmannsretts kjennelse LB-2024-103480

Selvinkrimineringsvernet omfatter ikke materiale som kan skaffes fra den «siktede» ved tvangsmidler, men som eksisterer uavhengig av dennes vilje, se Saunders v. United Kingdom (avsnitt 69). Dette innebærer blant annet at dokumentbevis som for eksempel regnskapsmateriale, kontrakter, styreprotokoller og annet arkivmateriale ikke faller innenfor beskyttelsesområdet for selvinkrimineringsvernet, se Rt. 2011/487 (avsnitt 33). Forutsetningen er at myndighetene kan vise til at tvangen er rettet mot å få spesifikke forhåndseksisterende dokumenter (dokumenter som ikke er laget som et resultat av selve tvangen for formålet med sanksjonssaken) som er relevante for undersøkelsen i spørsmålet, og myndighetene er klar over deres eksistens. Dette utelukker «fiskeekspedisjoner» fra myndighetene, se De Legé v. the Netherlands. Passord til digitale arkiv som telefon og skytjenester er et annet eksempel på materiale som eksisterer uavhengig av skattepliktiges vilje, og som skattemyndighetene legger til grunn ikke omfattes av selvinkrimineringsvernet, se Borgarting lagmannsretts kjennelse LB-2024-103480

Hvis det foreligger en tvangssituasjon som gjør at selvinkrimineringsvernet blir utløst, og bruken av bevis oppnådd gjennom tvang eller tvangsmiddel faller innenfor beskyttelsesområdet til vernet, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering for å avgjøre om de innhentede bevisene kan anvendes i saken. I vurderingen skal det legges vekt på arten og graden av tvang, hva opplysningene skal brukes til, og eksistensen av relevante rettssikkerhetsgarantier i prosessen. Det avgjørende etter forholdsmessighetsvurderingen er at «essensen i vernet» ikke tilintetgjøres, jf. De Lége (avsnitt 78).