Bestemmelsens formål er å forhindre en ny rettsforfølgning av en straffeforfølgning som er avsluttet ved endelig avgjørelse. En avgjørelse er i utgangspunktet endelig hvis den er rettskraftig. Avgjørelsen er rettskraftig når den ikke kan omgjøres, dvs. når det ikke finnes rettsmidler for å få avgjørelsen omgjort, hvis disse rettsmidlene er uttømt, eller hvis tidsfristene har utløpt uten at rettsmidlene er benyttet. Høyesterett har lagt til grunn at vedtak om tilleggsskatt regnes som endelig når den ordinære klagefristen er utløpt, se Rt. 2010/1121 (avsnitt 47).

Forbudet blir aktuelt dersom et forhold forfølges både administrativt og strafferettslig med sikte på sanksjonsileggelse.Konsekvensen av at det er ilagt tilleggsskatt for en bestemt handling eller unnlatelse, er at EMK P 7-4 i visse tilfeller sperrer for at det reises straffesak for den samme handlingen eller unnlatelsen. På tilsvarende måte kan det ikke ilegges tilleggsskatt hvis vedkommende er endelig straffet eller frifunnet for den aktuelle handlingen eller unnlatelsen.

EMK P 7-4 er derimot ikke til hinder for at skattemyndighetene, etter å ha arbeidet med en konkret tilleggsskattevurdering uten å treffe vedtak, i stedet konkluderer med å anmelde forholdet. Dette gjelder selv om skattepliktig er varslet om at det vurderes å ilegge ordinær eller skjerpet tilleggsskatt.

Gjentatt administrativ forfølging av samme forhold kan også rammes. EMK P 7-4 nr.1 inneholder et forbud mot at noen forfølges strafferettslig på ny for en handling som han allerede er endelig dømt eller frifunnet for i vedkommende stat.

Prinsippet kommer ikke til anvendelse på påtalemyndighetenes beslutning om å henlegge en sak, da dette ikke er en endelig avgjørelse om frifinnelse eller domfellelse. Det innebærer at myndighetenes beslutning om å forfølge en tidligere henlagt sak heller ikke reiser spørsmål i forhold til forbudet. Anmeldes saken, og saken blir henlagt av politiet av kapasitetshensyn, anses det ikke å være i strid med EMK P 7-4 om skattemyndighetene tar opp saken på nytt og ilegger tilleggsskatt. Tilsvarende gjelder som utgangspunkt hvis saken henlegges på grunn av bevisets stilling, se Rt. 2006/1563. Det må imidlertid vurderes om det fortsatt er grunnlag for å anvende tilleggsskatt, jf. § 12‑1 annet ledd. Ved en slik vurdering er det særlig grunn til å ta hensyn til om det er fremkommet nye opplysninger i saken, tiden som er gått og årsaken til påtalemyndighetens henleggelse. Se Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) pkt. 12.3.

Forbudet er heller ikke til hinder for gjenopptakelse «i samsvar med vedkommende stats lov og rettergangsordning i straffesaker», jf. EMK P 7-4 nr. 2. Dette innebærer blant annet at bestemmelsen ikke er til hinder for at en fastsetting, hvor det er ilagt tilleggsskatt, tas opp igjen og det blir ilagt tilleggsskatt av det nye grunnlaget.

P 7-4 regulerer ikke størrelsen på straffen, og statene står fritt til å avgjøre hvilken strafferamme og hvilke straffeformer som kan anvendes hver for seg eller samlet. Bestemmelsen regulerer heller ikke hvordan den samlede reaksjonen settes sammen av ulike straffearter. Det er således ingen ting i veien for å anvende for eksempel fengsel, bot og rettighetstap overfor samme forhold i samme sak. Hvis det er formell hjemmel til å sanksjonere en skatteunndragelse både med tilleggsskatt og annen straff, må en ta stilling til om skattepliktig skal ilegges tilleggsskatt eller anmeldes dersom bruk av begge sanksjoner anses som dobbel straffeforfølgning etter EMK P 7-4. Om et tilfelle der forbudet mot dobbel straffeforfølgning ble vurdert, se Rt. 2010/1121, hvor skattepliktig først var ilagt tilleggsskatt av skattemyndighetene. Noen måneder senere ble han dømt til fengsel i en straffesak for samme forhold. Retten kom til at det ikke forelå gjentatt forfølgning i strid med EMK P 7-4, men lovlig parallellbehandling. Standpunktet ble stadfestet av EMD i A and B v. Norway.

Ordlyden «samme stats domstolsmyndighet» innebærer at prinsippet om ne bis in idem kun gjelder innenfor en stats jurisdiksjon. Forbudet mot dobbeltstraff gjelder dermed ikke når straffeforfølgning skjer i to forskjellige stater. Dette er blant annet slått fast i Krombach v. France (avsnitt 35-42).