Forbudet mot dobbelt forfølgning og dobbel straff får bare anvendelse på saker som er straffesaker i konvensjonens forstand. Dette innebærer at saker som nasjonalt ikke nødvendigvis blir betraktet som straffesaker, likevel kan falle inn under ne bis in idem-prinsippet dersom de oppfyller de såkalte Engel-kriteriene:

• den juridiske klassifiseringen av overtredelsen
• overtredelsens natur
• alvoret i den straffen som kan bli ilagt

Både tilleggsskatt (skjerpet og ordinær) og overtredelsesgebyr anses som straff etter EMK. Tvangsmulkt og bokføringspålegg blir derimot ikke ansett som straff i konvensjonens betydning. Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at straffebegrepene i EMK artikkel 6 og EMK P7-4 er sammenfallende. Se derfor omtalen under punkt Anvendelsesområde.

Konkurskarantene etter konkursloven § 142 er verken å anse som straff eller straffesiktelse etter EMK, se Høyesteretts kjennelse Rt. 2003/1221. Konkurskarantene er dermed ikke til hinder for å ilegge tilleggsskatt for samme forhold som har medført karantenen.

Hvis den første prosessen ikke gjelder en strafferettslig lovovertredelse, reiser det ikke spørsmål om ny straffeforfølgning at den skattepliktige senere ilegges tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr. Dette selv om saken har utspring i samme forhold som begrunner den første ikke-strafferettslige reaksjon. Tilsvarende gjelder hvis en skattepliktig som er dømt for skattesvik, senere blir ilagt en ikke-strafferettslig reaksjon.

Dersom sanksjonen må betegnes som straff etter EMK, er rekkefølgen mellom en strafferettslig og administrativ sanksjon uten betydning for om forbudet kommer til anvendelse. Se Rt. 2002/557.