Bestemmelsen definerer sentrale begreper i loven. Der det er behov for å skille mellom de ulike skatteartene i loven, brukes begrepene slik de er definert i§ 1‑1 Lovens virkeområde.

Etter bokstav a skal begrepet «skatt» omfatte alle skatter, avgifter og merverdiavgiftskompensasjon som er nevnt i§ 1‑1 første ledd bokstav a.

Etter bokstav b betyr «skattepliktig» en fysisk eller juridisk person som skal svare eller få kompensert «skatt» som definert i bokstav a. Dette omfatter alle som er skatte- og avgiftssubjekter for de ulike skatteartene, samt de som er kompensasjonsberettiget etter merverdiavgiftskompensasjonsloven, jf.§ 1‑1 Lovens virkeområde.

Et avgiftssubjekt etter merverdiavgiftsloven, jf. mval. § 1‑3 første ledd bokstav d, er «skattepliktig» etter skatteforvaltningsloven. Begrepet omfatter næringsdrivende og offentlig virksomhet samt øvrige subjekter som er eller skal være registrert etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kapittel 2. Begrepet inkluderer de frivillig registrerte etter mval. § 2‑3. I tillegg omfatter begrepet kommisjonærer og kommittenter i kommisjonsforhold, jf. mval. § 3‑1 annet ledd, og subjekter som oppfører bygg eller anlegg for egen regning etter mval. § 3‑26. Representanter for næringsdrivende i utlandet som nevnt i mval. § 2‑1 sjette ledd, jf. § 11‑1 fjerde ledd, er også avgiftssubjekter. Det samme gjelder tilbyder som leverer elektroniske tjenester omfattet av mval. § 3‑30 fjerde og femte ledd. Tilbydere i utlandet som leverer elektroniske tjenester til privatpersoner hjemmehørende i Norge, er ikke avgiftssubjekt dersom de velger forenklet registreringsordning etter mval. §§ 14‑4 flg. Personer som innfører varer og næringsdrivende eller offentlig virksomhet som kjøper fjernleverbare tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet, anses ikke som avgiftssubjekter, men plikter å beregne og betale merverdiavgift etter mval. §§ 11‑2 og 11-3 første ledd.

Tredjeparter som har opplysningsplikt etter lovens kapittel 7 omfattes ikke av begrepet skattepliktig. Det gjør heller ikke trekkpliktige som skal foreta fastsetting ved trekk etter lovens § 8‑8 Melding om trekk mv. i utbetalinger til skattepliktige. Det samme gjelder andre som kan gjøres ansvarlige for betaling av den skattepliktiges skatt, for eksempel etter skattebetalingsloven §§ 16‑10 til 16-14 og §§ 16‑30 til 16-50 og merverdiavgiftsloven § 2‑2 tredje ledd.

Med «skattemyndigheter» menes myndigheter som nevnt i lovens kapittel 2. Når begrepet anvendes ellers i loven, vil det framgå av kapittel 2 hvem som er myndighet for den enkelte skatteart. Definisjonen regulerer bare betydningen av dette begrepet i skatteforvaltningsloven. «Skattemyndigheter» brukes ellers i mange sammenhenger og med ulik betydning, og ofte i en videre betydning enn det som menes her.

Bokstav d definerer begrepet «enkeltvedtak» i skatteforvaltningsloven. Begrepet er ment å ha samme innhold som tilsvarende begrep i forvaltningsloven. I likhet med forvaltningsloven angir begrepet anvendelsesområdet til flere av lovens bestemmelser. Definisjonen er tilpasset skatteforvaltningsområdet. Vilkåret om at avgjørelsen må gjelde rettigheter eller plikter til «en bestemt skattepliktig, tredjepart eller trekkpliktig» har den samme avgrensningsfunksjonen som vilkåret «en eller flere bestemte personer» i forvaltningsloven.

Skatteforvaltningsloven regulerer to typer myndighetsavgjørelser. Den ene er avgjørelser som er bestemmende for rettigheter og plikter for den avgjørelsen berører (enkeltvedtak), og den andre typen er såkalte prosessledende avgjørelser. Enkeltvedtak kan igjen deles opp i vedtak som gjelder skattefastsetting og andre vedtak, f.eks. vedtak om overtredelsesgebyr. Se nærmere om skillet under.

Mange av bestemmelsene i skatteforvaltningsloven gjelder ved behandlingen av alle saker etter loven, uavhengig av om det fattes avgjørelser som er enkeltvedtak. Eksempler på dette er reglene om habilitet og taushetsplikt. En del av lovens bestemmelser gjelder imidlertid bare bestemte grupper av saker. Anvendelsesområdet fremgår i disse tilfellene uttrykkelig av ordlyden. Det følger for eksempel av enkelte saksbehandlingsregler og klageregler at de bare gjelder for saker som er enkeltvedtak i lovens forstand, se Kapittel 5 Alminnelige saksbehandlingsregler ogKapittel 13 Klage. Videre gjelder enkelte regler bare for utvalgte typer enkeltvedtak. Eksempler på dette er §§ 12‑1 til 12-10, som bare gjelder vedtak om skattefastsetting, og § 12‑11 som bare regulerer andre enkeltvedtak enn vedtak om skattefastsetting. SeKapittel 12 Endring uten klage.

Bare avgjørelser som treffes av skattemyndighetene kan være enkeltvedtak. Dette betyr at det ikke fattes enkeltvedtak når den skattepliktige selv eller den trekkpliktige fastsetter grunnlaget for- eller beregner skatt etter § 9‑1 Fastsetting av skattegrunnlaget og§ 9‑2 Beregning av skatt.

Med vedtak om skattefastsetting menes i utgangspunktet det samme som vedtak om ligning etter ligningsloven, vedtak om fastsetting av avgiftsoppgjør etter tidligere bestemmelser i merverdiavgiftsloven og tilsvarende fastsetting av særavgifter etter særavgiftslovgivningen osv. Vedtak om skattefastsetting har det til felles at de regulerer det materielle innholdet i en skatteforpliktelse. Både myndighetsfastsetting av skattegrunnlaget og den påfølgende skatteberegningen er vedtak om skattefastsetting. Eksempler på den første gruppen vedtak er skattemyndighetenes vedtak om fastsetting av alminnelig inntekt, personinntekt eller grunnlaget for beregning av særavgifter eller merverdiavgift (beregningsgrunnlaget for utgående avgift og beløpet for inngående avgift) i forbindelse med kontroll. Vedtak om hvilke skatte- og avgiftssatser som skal anvendes på grunnlaget for beregning av skatt, er eksempler på vedtak som gjelder skatteberegningen.

Vedtak om skattefastsetting kan videre gjelde hele fastsettingen eller bare enkeltposter. Et eksempel på vedtak som gjelder hele fastsettingen, er et vedtak der skattemyndighetene fastsetter samlet merverdiavgiftspliktig beløp for en termin ved skjønn fordi den skattepliktige ikke har levert skattemelding for terminen. Vedtak som gjelder enkeltposter om skattepliktig formue, inntekt eller fradrag, er eksempler på vedtak som bare dreier seg om deler av fastsettingen.

Et skattefastsettingsvedtak kan påvirke skatteforpliktelsen i positiv eller negativ retning sammenlignet med den fastsettingen som foreligger fra før (være til fordel eller ulempe for den skattepliktige). Vedtak om skattefastsetting kan også fattes uten at det foreligger noen fastsetting fra tidligere. Dette gjelder på motorkjøretøyavgiftsområdet, hvor det er skattemyndighetene som gjennomfører den ordinære fastsettingen etter§ 9‑1 annet ledd. Vedtak om skattefastsetting kan fattes uten at det foreligger noen tidligere fastsetting også for skattearter hvor det er den skattepliktige som skal fastsette grunnlaget for skatten etter§ 9‑1 første ledd. Det typiske eksemplet på dette er når skattemyndighetene fastsetter den skattepliktiges inntekt, formue eller omsetning ved skjønn fordi den skattepliktige ikke har levert skattemelding, seKapittel 12 Endring uten klage. Vedtak om tilleggsskatt og skjerpet tilleggsskatt er også vedtak om skattefastsetting, se § 14‑3 Tilleggsskatt og§ 14‑6 Skjerpet tilleggsskatt.

Avgjørelser etter § 14‑1 Tvangsmulkt eller etter § 14‑7 Overtredelsesgebyr er «enkeltvedtak» etter§ 1‑2 første ledd bokstav d, men er ikke vedtak om skattefastsetting. Et varsel om tvangsmulkt etter § 14‑1 første ledd er et enkeltvedtak fordi tvangsmulkten begynner å løpe umiddelbart dersom opplysningene ikke er gitt innen den nye fristen. Det treffes ikke et nytt vedtak fra skattemyndighetenes side og vedtaket er dermed et såkalt betinget vedtak.

Avgjørelser om tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr kan rette seg mot tredjeparter, noe som i seg selv medfører at det ikke dreier seg om vedtak om skattefastsetting. Også når slike avgjørelser retter seg mot skattepliktige, følger det imidlertid av avgjørelsenes art at de ikke er fastsettingsvedtak. Avgjørelser om tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr regulerer ikke det materielle innholdet i en skatteforpliktelse. De er administrative reaksjonsformer mot skattepliktige og tredjeparter for blant annet manglende levering av opplysninger eller unnlatelse av å medvirke til kontroll.

Vedtak om registrering i Merverdiavgiftsregisteret er ikke vedtak om skattefastsetting, ettersom det ikke er en del av fastsettingen av merverdiavgift for den enkelte termin. Vedtak om registrering og sletting i Merverdiavgiftsregisteret skal likevel behandles etter bestemmelsene som gjelder for fastsettingsvedtak når det samtidig er truffet vedtak om endring av fastsettingen etter§ 12‑1 Endring av skattefastsetting mv., se§ 12‑2 annet ledd.

I forvaltningsloven § 2 tredje ledd er det presisert at avgjørelser som gjelder avvisning av en sak eller bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak, også skal regnes som enkeltvedtak. Slike avgjørelser er også ment å være enkeltvedtak etter skatteforvaltningsloven. Se nærmere om grensen mellom avvisningsvedtak og beslutning om å ikke ta opp en sak til endring ved for sent innkomne klager under§ 13‑4 tredje ledd.

Det at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter» for å være et enkeltvedtak etter§ 1‑2 første ledd bokstav d, er ment å ha samme betydning som det likelydende begrepet i forvaltningsloven § 2. Dette vilkåret innebærer eksempelvis at prosessledende avgjørelser som hovedregel ikke er enkeltvedtak etter loven. Prosessledende avgjørelser er for eksempel avgjørelser om innsyn i saksdokumenter og pålegg om å gi kontrollopplysninger. Det er egne klage- og saksbehandlingsregler for innsyn i saksdokumenter og kontroll, se nærmere om dette i Kapittel 11 Pålegg om bokføring, revisjon og oppbevaring av regnskapsmateriale ogKapittel 10 Kontroll. Det vil også være en prosessledende avgjørelse når skattepliktige nektes overgang til ordinær beskatningsordning etter utløpet av fristen for uttreden av kildeskatteordningen for utenlandske arbeidstakere i Forskriftsbestemmelsen om frist for uttreden av kildeskatteordningen.

Selv om prosessledende avgjørelser ikke er enkeltvedtak, gjelder de ulovfestede prinsippene om forsvarlig saksbehandling også på disse saksområdene, og kravet til saksbehandlingen skjerpes når det f.eks. er tale om utlevering av sensitive opplysninger. Se sak 2007/1796 hos Sivilombudet, som er omtalt under § 3‑3 Utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter