Skattebetalingsloven bruker begrepet arbeidsgiver i en noe videre betydning enn den allminnelige arbeidsrettslige tolkningen av ordet, slik at det skal mindre til for å bli regnet som arbeidsgiver i skattebetalingslovens forstand. Begrepet arbeidsgiver er derfor ikke benyttet i lovteksten.

Bakgrunn for bestemmelse er at skattepliktige ytelser som er opptjent i arbeidsforhold så langt som mulig skal rapporteres til skattemyndighetene av andre enn den ansatte selv. Ytelser som er skattepliktige fordi de er mottatt som følge av et arbeidsforhold, jf. skatteloven § 5‑1, jf. § 5‑10, blir regnet som ytet fra arbeidsgiveren.

Arbeidsgiver skal ikke ha arbeidsgiverpliktene dersom det foreligger en arbeidsavtale mellom arbeidstakeren og en annen tredjepart, som er den som gir ytelser til arbeidstakeren. Når en arbeidstaker tar imot ytelser fra arbeidsgiverens forretningspartnere eller andre tredjeparter, vil det avgjørende være om arbeidstakere mottar ytelsen på grunn av stillingen hos arbeidsgiveren. For at en tredjepart skal få arbeidsgiveransvaret, må det foreligge en selvstendig avtale mellom tredjepart og arbeidstakeren om det arbeidet/oppdraget som skal utføres for tredjeparten.