Uskyldspresumsjonen (in dubio pro reo) er et grunnleggende rettsstatsprinsipp som slår fast at enhver har rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Prinsippet er uttrykkelig nedfelt i EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2, men også et element i kravet om «rettferdig rettergang» i EMK artikkel 6 nr. 1.

Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6. nr. 2 kommer til anvendelse i saker der den opplysningspliktige anses «siktet», se Vilkåret om straffesiktelse/straffebeskyldning («criminal charge»). Uskyldspresumsjonen har flere sider som på ulike måter skal beskytte den «siktede» under etterforskning og rettergang. Det kreves at den dømmende myndighet ikke skal ha som utgangspunkt at den som er siktet er skyldig. Fra uskyldspresumsjonen utledes også bevisbyrdelæren som fastslår at myndighetene må bevise den siktedes skyld. Uskyldspresumsjonen inneholder videre et beviskrav som innebærer at strafferettslig skyld må bevises utover enhver rimelig tvil og at den eventuelle tvil skal komme den siktede til gode. Den siktede skal også gis en reell mulighet til å kunne bevise sin uskyld. Dette stiller blant annet krav til saksbehandlingen ved ileggelse av tilleggsskatt. For å ivareta uskyldspresumsjonen kreves det en aktiv vurdering og beslutning fra skattemyndighetenes side før noen kan anses skyldig og ilegges tilleggsskatt.

I saker om tilleggsskatt er det skattemyndighetene som har bevisbyrden for at de objektive vilkårene for å ilegge sanksjonen foreligger.,

I dommen HR-2023-1212-A har Høyesterett tatt stilling til hvorvidt administrative sanksjoner kan bli ilagt på objektivt grunnlag, dvs. uten at det bevises at enkeltpersoner har utvist skyld. Etter en gjennomgang av praksis fra EMD pekte retten på at administrative reaksjoner gjerne er reaksjoner for overtredelser som i liten grad er forbundet med stigma, og at det ikke er utelukket at slike reaksjoner kan ilegges på objektivt grunnlag selv om de anses som straff etter EMK. Hvorvidt reaksjonen kan ilegges på objektivt grunnlag må imidlertid bero på en forholdsmessighetsvurdering, der innholdet og alvoret i både handlingen og sanksjonen skal inngå. Videre må det være en mulighet for den som anklages, til å fri seg fra ansvar. Ansvaret kan dermed ikke være full ut objektivt i enhver sammenheng – det må være mulig å påberope fritaksgrunner, slik som er tilfellet under tilleggsskattereglene, se § 14‑3 annet ledd og Västberga Taxi Aktiebolag and Vulec v. Sweden

EMD har lagt til grunn at det strider mot uskyldpresumsjonen å ilegge arvingene tilleggsskatt for skatteunndragelser som avdøde var ansvarlig for. Dette følger av skatteforvaltningsloven § 14‑4 første ledd bokstav f. Dersom skattepliktige dør etter at tilleggsskatten er ilagt, opprettholdes imidlertid kravet.

I noen sammenhenger kan den skattepliktige identifiseres med sine medhjelpere ved ileggelse av tilleggsskatt. Det er antatt at dette ikke er i strid med uskyldspresumsjonen fordi skattepliktige har anledning til å fri seg fra slikt ansvar på subjektivt grunnlag. Der ileggelse av reaksjon forutsetter subjektiv skyld hos utøveren, for eksempel etter skatteforvaltningsloven § 14‑6, er det imidlertid ikke grunnlag for identifisering med mindre skattepliktige selv har utvist den nødvendige skyld for at sanksjon skal kunne ilegges.

EMK forutsetter at selve bevisvurderingen skjer etter nasjonale rettsprinsipper. Det finnes ikke noen uttrykkelig bestemmelse om beviskrav i skatteforvaltningsloven, men det legges til grunn at beviskravet for ordinær tilleggsskatt er klar sannsynlighetsovervekt. Se Rt. 2008/1409 hvor høyesterett avgjorde at beviskravet er klar sannsynlighetsovervekt både etter uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 og etter den tidligere ligningsloven. Beviskravet for skjerpet tilleggsskatt er «bevist utover enhver rimelig tvil», se Beviskrav.

Som følge av at tilleggsskatt anses som straff etter konvensjonen, vil skattepliktige ha samme adgang til bevisføring når det gjelder spørsmålet om tilleggsskattesaker som i straffesaker, se Høyesteretts kjennelse Rt. 2002/509 der førstvoterende med tilslutning fra flertallet uttalte:

«Kjæreparten vil få utvida rett til bevisføring med omsyn til tilleggsskatten som følgje av at denne går inn under EMK artikkel 6 nr. 1. Etter mitt syn kan dette ikkje føre til at omfanget av retten til bevisføring som gjeld ved prøving av straffeskuldningar etter artikkel 6, smittar over på prøvinga av endringslingninga».

I rettspraksis er dette forstått slik at skattepliktiges utvidende bevisføringsadgang gjelder hvorvidt vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt er til stede. Finner retten at det er grunnlag for å ilegge sanksjoner, legges den gjennomførte fastsettingen til grunn ved beregningen av tilleggsskatten. Reglene om bevisavskjæring gjelder bare under domstolsbehandling av det materielle skattespørsmålet som tilleggsskatten knytter seg til. Ettersom tilleggsskatt regnes som straff etter EMK, har skattepliktig anledning til å fremme nye bevis under saken. Dette ble slått fast av Høyesterett i kjennelsen Rt. 2002/509 (Sundt). Skattepliktige har dermed videre adgang til å føre nye bevis ved prøvingen av vedtak om bruk av tilleggsskatt enn ved selve fastsettingen av det materielle skattekravet, se for eksempel Rt. 1995/1768

EMD har behandlet spørsmålet om tilleggsskatt kan inndrives før rettslig prøving har skjedd, se for eksempel Västberga Taxi Aktiebolag and Vulic v. Sweden. Domstolen tar utgangspunkt i at EMK artikkel 6 ikke hindrer tvangsinndrivelse før vedtaket er endelig, men det må være en rimelig balanse mellom berørte interesser. Statens finansielle interesser veier imidlertid ikke like tungt når det er snakk om en foregrepet tvangsinndrivelse og kan ikke i seg selv berettige tidlig innkreving. Et moment i vurderingen av om foregrepet innkreving er i strid med uskyldspresumsjonen, er om tilleggsskatten kan kreves tilbake og om den opprinnelige rettslige situasjonen gjenopprettes dersom skattepliktig vinner frem i rettssaken. EMD viser skepsis til systemer som tillater inndrivelse av store summer før rettslig prøving, og understreker behovet for streng kontroll. Regler om utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon er gitt i skatteforvaltningsloven § 14‑10, se § 14‑10 Utsatt iverksetting av vedtak om sanksjon.