Størrelsen på tvangsmulkten er knyttet til størrelsen på rettsgebyr. Se rettsgebyrloven § 1 og rettsgebyrforskriften § 2. Samlet tvangsmulkt for å fremtvinge opplysninger etter kapittel 7, 8 eller 10 kan ikke overstige 50 ganger rettsgebyret. Samlet tvangsmulkt i forbindelse med bokføringspålegg kan ikke overstige én million kroner. Skatteforvaltningsforskriften § 14‑1-1 gir anvisning om hvordan tvangsmulkten skal utmåles. Satsene for tvangsmulkt er:

• 1/2 rettsgebyr per dag for manglende opplysninger etter kapittel 7 (opplysninger fra tredjepart)
• 1/2 rettsgebyr per dag for manglende opplysninger etter kapittel 8 (opplysninger fra den skattepliktige)
• 1 rettsgebyr for den som ikke retter seg etter pålegg om bokføring etter skatteforvaltningsloven § 11‑1

Det er ikke fastsatt egne satser for tvangsmulkt som benyttes for å framtvinge opplysninger etter kapittel 10. Mulkten fastsettes individuelt etter sakens art.

Tvangsmulkt for manglende oppfyllelse av opplysningsplikten etter a-opplysningsloven utgjør (normalt) 1/10 rettsgebyr per dag per inntektsmottaker det ikke er gitt pliktige opplysninger om, a-opplysningsloven § 4.

Satsen kan i særlige tilfeller settes lavere eller høyere innenfor nærmere angitte rammer. For manglende oppfyllelse av opplysningsplikten etter kapittel 7 og 8 kan det ikke benyttes høyere sats enn tre rettsgebyr per dag, mens maksimal sats i forbindelse med bokføringspålegg er ti rettsgebyr, jf. skatteforvaltningsforskriften § 14‑1-1 tredje ledd. Avvik fra normalsatsen skal begrunnes særskilt.

I praksis er det kun unntaksvis aktuelt å fravike standardsatsene ved manglende levering av skattemelding.

Det kan for eksempel være aktuelt å benytte høyere sats dersom det har funnet sted manglende bokføring for å unndra omsetning fra beskatning, eller dersom en bokføringspliktig har neglisjert tidligere regnskapspålegg eller bokføringspålegg. Det kan også forekomme tilfeller hvor ett rettsgebyr på grunn av selskapets økonomi ikke forventes å være en reell økonomisk trussel, slik at tvangsmulkten av den grunn bør settes høyere. Unntaksvis kan den ansvarliges økonomiske forhold medføre at ett rettsgebyr er en urimelig stor belastning og at gebyret av den grunn bør settes lavere. Også andre særskilte forhold kan begrunne høyere eller lavere sats.

Tvangsmulkt løper i utgangspunktet til den skattepliktige har oppfylt sin opplysningsplikt, til maksimalgrensen er nådd eller til skattemyndighetene fastsetter det faktiske grunnlaget for skattefastsettingen, det vil si til vedtaksdato. Det innebærer for eksempel at dersom tvangsmulkt skal starte å løpe 20. mars, beregnes tvangsmulkt fra og med 20. mars. Den opplysningspliktige har oppfylt sin opplysningsplikt når opplysningene kommer frem til skattemyndighetene (sktfvl. § 5‑5). Hvis opplysningene er kommet frem til oss 28. mars, beregnes da tvangsmulkt til og med 27. mars, dvs. i 8 dager.

Skattemyndighetene kan beslutte at tvangsmulkt skal løpe i færre antall dager enn hva det ville ha gjort ved oppnådd maksimalbeløp etter skatteforvaltningsloven § 14‑1 annet ledd. Dette gjelder om ytterligere tvangsmulkt ikke vil bidra til at opplysningsplikten oppfylles, jf. skatteforvaltningsforskriften § 14-1-1 fjerde ledd. Dette gjelder både for grupper av opplysningspliktige og for enkelte skattemeldinger. Nåværende praksis med stans av tvangsmulkt der skattekontoret ønsker å starte arbeidet med å fastsette skjønn for en gruppe skattepliktige og ønsker likebehandling av gruppen, kan videreføres.

Det er ikke nødvendig å varsle om at tvangsmulkten ikke lenger løper dersom den opplysningspliktige leverer opplysningene etter at tvangsmulkten har startet å løpe. Den opplysningspliktige må betale den tvangsmulkten som allerede har påløpt. Dersom den opplysningspliktige sender inn en forklaring eller begrunnelse for forsinkelsen og krever at tvangsmulkten som er påløpt frafalles, anses dette som en klage.