Søksmålsadgangen er knyttet opp til den som har klageadgang over en avgjørelse. Dette er fordi det er de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved avgrensingen av hvem som skal ha søksmålsadgang, som ved avgrensingen av hvem som har klageadgang. Ettersom søksmålsadgangen er knyttet opp til den som har klageadgang over en avgjørelse, følger det direkte av loven at søksmålsadgangen også omfatter klageinstansens avgjørelse i klagesaken, jf.Hvem som har klagerett.

Søksmålsadgangen etter § 15‑1 første ledd er knyttet til «en avgjørelse skattemyndighetene har truffet etter denne loven» og som kan påklages. Dette omfatter både enkeltvedtak og andre avgjørelser, men hovedregelen er at det ikke er klageadgang på andre avgjørelser enn enkeltvedtak, se§ 13‑1 første ledd. I enkelte bestemmelser er det likevel gitt klageadgang ved at det er henvist til klagebestemmelsene i kapittel 13, se for eksempel § 5‑4 Partsinnsyn i saksdokumenter og§ 5‑9 Sakskostnader. Det er også gitt egne klageregler, for eksempel i§ 10‑13 Klage. Selv om det er klagerett på bindende forhåndsuttalelser etterKapittel 13 Klage, jf.§ 6‑2 første ledd, følger det direkte av § 6‑2 annet ledd at det ikke er adgang til å prøve en bindende forhåndsuttalelse i egen sak. Den etterfølgende fastsettingen hvor en bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn, kan imidlertid bringes inn for domstolene etter de ordinære reglene.

Det er den som et enkeltvedtak retter seg mot, som kan klage over vedtaket. Også den som er endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt, har rett til å klage over skattefastsettingsvedtaket. De samme personer har adgang til å gå til søksmål etter § 15‑1 første ledd. For øvrig vises det til en nærmere redegjørelse i§ 13‑1 første ledd, hvor blant annet de særlige spørsmål som oppstår i forbindelse med fellesregistrerte virksomheter, klageadgang for aksjonærer og konkursbo med videre omhandles.

De alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven kap. 4 gjelder også når en skattepliktig reiser søksmål mot staten i skattesaker. Etter tvisteloven § 4‑4 første ledd kan søksmål mot staten reises ved saksøktes verneting. Staten har alminnelig verneting i Oslo. Saksøker har imidlertid valgfri adgang til å reise søksmål ved eget alminnelig verneting i saker mot staten, jf. tvisteloven § 4‑5 åttende ledd. Personlige saksøkere har verneting der de har bopel og upersonlige saksøkere har verneting der de har hovedkontor, se tvisteloven § 4‑4 annet og tredje ledd. Partene kan avtale verneting ved en annen domstol, se tvisteloven § 4‑6. For en nærmere redegjørelse for vernetingsbestemmelsene, se Rettssaksinstruksen.

Domstolene kan overprøve skattemyndighetenes rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Domstolene kan også prøve om det er feil ved saksbehandlingen, men brudd på saksbehandlingsregler medfører ikke at vedtaket er ugyldig, dersom det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf.§ 5‑10 Virkning av saksbehandlingsfeil. Bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen kan også overprøves når bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen inneholder skjønnsmessige elementer, for eksempel verdsettinger, fordeling av inntekts-, formues- eller fradragsposter eller ved fastsettingen av mengder. Dersom skattemyndigheten har skjønnsfastsatt grunnlaget for skattefastsettingen etter § 12‑1 Endring av skattefastsetting mv. jf.§ 12‑2 Skjønnsfastsetting, kan domstolene prøve om vilkårene for å anvende skjønn er oppfylt, om skjønnet er grovt uaktsomt, om det bygger på riktig faktum og om det foreligger saksbehandlingsfeil.

Ved anvendelsen av skatteloven § 13‑1 kan domstolene på tilsvarende måte prøve om vilkårene for å anvende skjønn etter første ledd er oppfylt, men domstolene har begrenset rett til å prøve selve skjønnsutøvelsen etter tredje ledd. Se om dette i HRD Rt. 2012/1025, hvor Høyesterett kom til at domstolene ikke kunne overprøve verdsettelsesskjønnet i skatteloven § 13‑1 tredje ledd i større utstrekning enn det som følger av reglene om fritt forvaltningsskjønn. Tilsvarende gjelder spørsmålet om en sak skal realitetsbehandles, jf.§ 12‑1 annet ledd.

Ved den rettslige prøvingen står domstolene fritt i sin rettsanvendelse. Domstolene kan for eksempel opprettholde et vedtak på et annet rettslig grunnlag enn det skattemyndighetene har bygget på. Det er imidlertid en forutsetning at domstolene behandler den samme privatrettslige disposisjon som avgjørelsen bygger på. Om et tilfelle der statens subsidiære anførsel overfor Høyesterett gjaldt en annen privatrettslig disposisjon enn den som Riksskattenemnda bygget sitt vedtak på, se HRD Rt. 2010/999 (First Securities ASA). I saken kom Høyesterett til at Riksskattenemndas vedtak og statens subsidiære anførsler gjaldt to klart forskjellige privatrettslige disposisjoner, og at det derfor ikke var det samme saksforholdet som ble bedømt, men ulike elementer i handlingsrekken som beskattes etter de to alternativene. Det kunne ikke være avgjørende at den økonomiske fordelen var den samme i begge tilfellene.

Skattepliktig kan påberope seg nye rettslige anførsler som ikke er fremmet for skattemyndighetene, dersom anførslene er knyttet til faktiske opplysninger som har vært fremlagt, se HRD Rt. 2014/760 (Terratec AS). Se også Gulating lagmannsretts dom av 23. september 2011 (LG-2010-20898), hvor ligningen ble opphevet som følge av skattemyndighetenes mangelfulle veiledning om en rettsregel, som skattepliktig kunne påberopt seg.

Nye opplysninger som fremlegges under domstolsbehandlingen vil ikke medføre at det tidligere vedtaket underkjennes på grunn av mangelfullt faktum, se HRD Rt. 1995/1768.