Retten til tilgang til domstolene («access to court») er et grunnleggende element i retten til en rettferdig rettergang. Retten er ikke absolutt, men kan begrenses så lenge ikke selve kjernen i rettigheten («the very essence of the right») blir svekket (impaired»). Begrensningene som staten innfører, må være proporsjonale, det vil si det må være et rimelig forhold mellom de midler som tas i bruk og de formål som søkes oppnådd.

Prinsippet om at dømmende myndighet ligger til domstolene, inkludert kravet om at straff bare kan ilegges etter dom (Grunnloven § 96 første ledd), er ikke til hinder for at skattemyndighetene ilegger straffelignende reaksjoner som tilleggsskatt. Garantien for borgerne ligger her i at de har mulighet for etterfølgende kontroll ved uavhengige domstoler som har kompetanse til å prøve alle sider ved saken, og oppheve vedtaket. Se f.eks. Janosevic v. Sweden (avsnitt 80) og Västberga Taxi aktiebolag and Vulic v. Sweden (avsnitt 92 og 93).

I retten til tilgang til domstolsbehandling ligger også et krav om at tilgangen må være effektiv. Det er ikke tilstrekkelig at domstolen har kompetanse til å avgjøre saken, man må også få effektiv tilgang til den. En lang saksbehandlingstid under den administrative behandlingen kan føre til at dette kravet ikke blir tilfredsstilt.