Etter artikkel 8 har enhver rett til respekt for sitt hjem. «Hjem» er et konvensjonsautonomt begrep. Det er følgelig ikke avgjørende hvordan det er definert i internretten. Det er også begrenset hva man kan få ut av en naturlig språklig fortolkning, da det er en nyanseforskjell mellom begrepene benyttet i den franske og engelske utgaven av konvensjonen. Den franske versjonen bruker «domicile» som antagelig er et noe bredere begrep enn det engelske «home».

EMDs fortolkning av hva som utgjør et «hjem» under artikkel 8 spenner vidt. Hjemmet kan omfatte både permanent bolig, sekundære boliger, og midlertidige oppholdssteder gitt at det er tilstrekkelige og kontinuerlige bånd mellom personen og det aktuelle stedet. Disse båndene kan være av både følelsesmessig og fysisk karakter. For eksempel kan et sted betraktes som et hjem selv om det kun brukes som feriebolig, så lenge det er sterke bånd til stedet. Se Winterstein and others v. France. Det er ikke tilstrekkelig at det en gang har vært et slikt bånd mellom personen og stedet. Båndet kan med tiden ha blitt svakere slik at stedet ikke lenger er et «hjem» i EMKs forstand.

Praksis fra EMD viser at for å anse et sted som et hjem i henhold til artikkel 8, må det være et sted der individet har en reell og betydningsfull tilknytning, deres private og familiære liv kan utvikles, og deres rettigheter og forventninger til privatliv er anerkjent. Videre har EMD fremhevet at «begrepet» hjem etter artikkel 8 kan være dynamisk og tilpasses ulike situasjoner. Hva som anses som hjem i relasjon til retten til å ha et hjem, kan derfor være annerledes enn hva som utgjør et hjem i relasjon til det å ikke bli forstyrret i sitt hjem. I noen tilfeller og i noen situasjoner kan man ha flere boliger eller bruke et sted som hjem, selv om det ikke er deres hovedoppholdssted. Sargsyan v. Azerbaijan er et eksempel på en for svak tilknytning til å kunne regnes som hjem. Saken gjaldt personer som bodde ulovlig i campingvogn i et uautorisert område i seks måneder. Det er imidlertid ikke et generelt vilkår at personen har lovlig opphold på stedet. For eksempel vil en leietaker hvis utleieforhold er utløpt, uten at han har innrettet seg etter det, likevel kunne regnes for å ha et hjem på stedet, men vedkommende vil nyte et noe svakere vern etter EMK artikkel 8 enn hva en «lovlig» leietaker gjør. «Hjem» er ikke begrenset til eiendom som personen eier eller leier. Også langvarig opphold på årlig basis i hus eid av slektning har blitt regnet som hjem.

Hjem er heller ikke begrenset til tradisjonelle boliger. Hjem kan være campingvogn eller andre liknede flyttbare installasjoner, microhus, hytter og husbåter. Selv om tilknytningen mellom personen og stedet kan være noe svakere, kan også sekundærboliger være hjem. Det samme gjelder delvis innredede hjem, og boder til personlig bruk tilknyttet boligen, se for eksempel Bostan c. République de Moldova (avsnitt 19). EMD har imidlertid uttalt at betegnelsen hjem ikke kan tilskrives bygninger som huser husdyr, eller industrielle anlegg som møller, bakerier eller lagre som utelukkende brukes til profesjonelle formål. Hjem kan likevel omfatte individers forretningslokasjoner som deres kontor, redaksjonslokalene til en avis, en universitetsprofessors kontor mv.Se f.eks. Steeg v. Germany.

Hjem er ikke nødvendigvis begrenset til arealer innendørs, selv om det er begrenset med praksis som viser at utendørsarealer er regnet som hjem. Saken Niemietz v. Germany handlet i hovedsak om bruk av et kontor som en del av hjemmet., men domstolen viser her både hvordan de to kategoriene «privatliv» og «hjem» kan fungere i et samvirke uten klare grenser, og at det franske «domicile» synes litt videre enn «home». Domstolen foretok derfor en formålsfortolkning under henvisning til at det sentrale under artikkel 8 er en beskyttelse av individet mot vilkårlige inngrep. Den naturlige språklige forståelsen av hjem ble derfor utvidet til å omfatte noe mer enn bare private boliger. I Bernh Larsen Holding AS and others v. Norway (avsnitt 104) kom domstolen til at kontroll i selskapenes felles kontorlokaler og beslag/speiling av elektronisk data fra server innebar et inngrep i retten til respekt for hjem og korrespondanse.

Hjem omfatter ikke eiendom hvor intensjonen er å bygge et hjem i fremtiden, eller det å ha røtter til et bestemt område. Et hus er ikke et hjem hvis det er tomt eller ubebodd. Heller ikke anses fellesarealer som vaskeri i blokk eller borettslag som hjem.

Praksis fra EMD viser at det er et inngrep i retten til respekt for hjem om politiet tar seg inn i noens hjem. Likeså er en ransaking/gjennomsøkning av hjemmet et inngrep. Det er også et inngrep selv om den som bor der har samarbeidet med politiet ved å åpne døra for dem når de kommer uannonsert. Dette fordi man bare kan frasi seg vernet av en så fundamental rett dersom situasjonen er helt fri for tvang, og under et opplyst samtykke. Se Sabini c. Belgique. Det er også et inngrep om andre myndigheter tar seg inn i boligen, se Halabi c. France. Her fremgår det at det er et større inngrep dersom det er skattemyndighetene som går inn enn når det er andre myndigheter. Dette fordi skattemyndighetenes kontrolloppgaver går ut på å avdekke mye informasjon om den som bor der og kontrollen vil gjerne kunne ende med beslag av dokumenter. Dommen illustrerer at hva som kan utgjøre et inngrep i retten til respekt for hjem kan variere ut fra omstendighetene i saken. Domstolen legger til grunn at det at offentlige myndigheter tar seg inn i et hjem kan krenke respekten for hjemmet og privatlivet fordi de avslører informasjon om den som oppsøkes. Skattemyndighetenes kontroll i private boliger vil typisk være en handling hvor formålet nettopp er å avdekke informasjon om den som bor i huset og vil kunne ende i dokumentbeslag. Etter norsk internrett kan skattemyndighetene bare drive kontroll i private boliger, dersom næringsvirksomhet utøves fra den næringsdrivendes private hjem, jf. sktfvl. § 10‑4 første ledd. Skatteetaten legger til grunn at det at kontrollørene ringer på inngangsdører til private boliger, eller går inn i hager eller gårdsplasser for å kontrollere noen andre enn beboeren i utgangspunktet ikke utgjør et inngrep. Om kontroll i private hjem se Kontroll i private hjem og bevissikring § 10‑15 Bevissikring.