Rett til respekt for korrespondanse
Enhver har rett til respekt for sin korrespondanse. «Korrespondanse» omfatter kommunikasjon i en rekke ulike situasjoner og ved ulike midler. I kjernen av begrepet ligger fysiske og elektroniske brev, private- så vel som forretningsbrev. Begrepet omfatter også pakker beslaglagt i tollen, telefonsamtaler (private og forretningsmessige) samt innholdet på smarttelefoner og laptop, se f.eks. Saber v. Norway (avsnitt 48) om speilkopiering.
Advokatkorrespondanse er en kategori korrespondanse som nyter et særlig sterkt vern, se Michaud v. France (avsnitt 117-119). Advokatkonfidensialiteten anses som et grunnleggende prinsipp, og er også innfortolket i artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang. Beskyttelsen er forankret i advokatenes rolle i et demokratisk samfunn som forsvarer av parter i rettslige prosesser. Konfidensialiteten er grunnleggende for tillitsforholdet mellom advokat og klient, og ethvert inngrep kan påvirke rettferdig rettergang og dermed de rettighetene som er beskyttet av artikkel 6. Artikkel 8 beskytter advokatenes profesjonelle dokumenter og annen kommunikasjon, inkludert elektroniske data. I utgangspunktet vil enhver handling fra myndighetene som påvirker advokatens profesjonelle taushetsplikt være et inngrep. Det er likevel ikke slik at enhver opplysning fra en advokat vil nyte et sterkt vern som advokatkorrespondanse.
Konfidensialitet mellom advokat og klient er også beskyttet i norsk rett ved at advokater har en straffesanksjonert taushetsplikt i straffeloven § 211 og advokatloven §§ 32 og 33. Om innhenting av kontrollopplysninger fra advokat som tredjepart etter skatteforvaltningsloven § 10‑2, se Hvilke opplysninger kan innhentes og § 10‑2 annet ledd.
Advokatkonfidensialiteten er videre gitt et vern gjennom bevisforbudene i tvisteloven § 22‑5og straffeprosessloven § 119. Retten kan ikke motta bevis fra advokater «om noe som er betrodd dem i deres stilling» Rekkevidden av «noe som er betrodd» er nærmere klarlagt av omfattende rettspraksis. Det er blant annet avklart at opplysninger advokaten «i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienter, er å anse som betrodd advokaten, jf. Rt 2006/1071 (avsnitt 22). Helt sentralt er også at advokaters råd til klienten er omfattet av bevisforbudet, jf. Rt. 2010/740 (avsnitt 31). Bevisforbudet gjelder uavhengig av hvem som besitter dokumentet som ønskes fremlagt for retten. Såfremt klienten ikke har samtykket, kan dokumentet ikke fremlegges selv om det er i besittelse hos en tredjeperson. Dette gjelder også når dokumentet har nådd tredjepersonen ved en feil fra advokatens side, se Rt. 2000/1139.
Utgangspunktet i norsk rett er at bevisforbudene i straffeprosessloven og tvisteloven bare får direkte anvendelse ved behandling i domstolene. Forvaltningsretten har ikke en tilsvarende regulering. Sett i lys av det særlige vernet advokatkorrespondansen nyter bl.a. etter EMK artikkel 6 og 8, legger Skatteetaten til grunn at de samme hensynene som gjør seg gjeldende for bevisforbudet etter prosessretten langt på vei også gjør seg gjeldene ved saksbehandlingen i Skatteetaten, slik som prinsippet om at vernet av advokatkorrespondanse som hovedregel gjelder uavhengig av hvem som besitter opplysningene.
Det finnes likevel noen unntak fra utgangspunktet om de samme begrensningene gjelder for skattemyndighetenes saksbehandling. Blant annet er det eksempler i rettspraksis på at advokatkorrespondanse anses mindre beskyttelsesverdig der advokaten og klienten er mistenkt for å være medskyldige i det samme forholdet, se Rt. 2008/158. Det kan også legges til grunn at enkelte opplysninger fra en advokat er mindre beskyttelsesverdige enn andre. Se Prop 24 L (2020-2021) pkt 14.4.8.2. hvor det uttales at «[d]et vil ofte være mindre inngripende å dele navn på klienter og metadata som timelister, enn innholdet i advokatkorrespondansen».