Etter Grunnloven § 92 skal statens myndigheter «respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i […] for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». I plenumsdommen HR-2016-2554-P (Holship) legger Høyesterett til grunn at bestemmelsen ikke er en inkorporasjonsbestemmelse som inkorporerer menneskerettighetene i norsk rett. Hvilken rettslig stilling de menneskerettslige forpliktelsene har i norsk rett, vil derfor bero på om, og hvordan, den aktuelle konvensjonen er gjennomført i norsk rett.

Størst betydning har den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FN-konvensjonene om sosiale og politiske rettigheter (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Disse tre er inkorporert i norsk rett og gjelder i sin helhet som norsk lov etter menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2. Etter menneskerettsloven § 3 skal bestemmelsene i konvensjonene ved motstrid gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning. Flere menneskerettigheter er dessuten nedfelt i Grunnloven, og går som følge av dette foran eventuelle motstridende bestemmelser i andre norske lover.

I samsvar med Wien-konvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969 er ordlyden det naturlige utgangspunktet for tolkningen av menneskerettighetskonvensjonene. Konvensjonenes begreper er autonome. Det innebærer at de ikke nødvendigvis faller sammen med begrepene slik de brukes i nasjonal rett. Det er forutsatt at konvensjonene skal være levende og dynamiske instrument slik at bestemmelsene kan endre innhold etter som samfunnsforholdene endrer seg.

For skattemyndighetene er det EMK som har størst praktisk betydning. Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) har avsagt en rekke dommer som viser hvordan konvensjonen stiller krav til skattemyndighetenes saksbehandling, og gir skattepliktige prosessuelle rettigheter. FN-konvensjonene har flere bestemmelser som i innhold tilsvarer reguleringen i EMK, men domstolpraksis etter disse konvensjonene er langt mer beskjeden, og gjelder i liten grad tilfeller som er overførbare til norske skattemyndigheters arbeid.

Også ved tolkningen av Grunnlovens egne menneskerettsbestemmelser er rettspraksis fra EMD sentral, se f.eks. Rt. 2015/93 (Maria) avsnitt 57. Samtidig er EMDs avgjørelser sterkt knyttet til sakens faktum, og uttalelsene må alltid forstås i lys av hva saken dreide seg om. Høyesterett har slått fast at det må foreligge praksis av et visst omfang eller klarhet, og helst en storkammer eller plenumsavgjørelse som viser at EMDs rettsoppfatning er fast og etablert, for at praksis fra EMD skal gi grunnlag for å sette norsk rett til side, se Rt. 2015/1467 (avsnitt 100).

Selv om EMK er en menneskerettskonvensjon, har også juridiske personer rettigheter etter konvensjonen. Dette ble blant annet lagt til grunn av EMD i Sunday Times v. United Kingdom,og følger av en naturlig språklig forståelse av EMK artikkel 1 som slår fast at statene skal sikre konvensjonsrettighetene for «enhver» innen sitt myndighetsområde. Enkelte konvensjonsrettigheter er etter sitt innhold likevel ikke aktuelle for andre enn enkeltpersoner, for eksempel vernet mot tortur og umenneskelig behandling. Det er heller ikke alltid slik at konvensjonen skal anvendes likt for «enhver» uavhengig av øvrige forhold. Høyesterett har i kjennelsen Rt. 2011/800 lagt til grunn at selvinkrimineringsvernet i EMK artikkel 6 gjelder for juridiske personer, med mindre det foreligge holdepunkter for å gjøre unntak. EMDs dom Bernh Larsen Holding AS and Others v. Norway er et eksempel på retten til respekt for privatliv og hjem i EMK artikkel 8 også beskytter forretningslokaler. For FN- konvensjonene SP og ØSK følger det av praksis at bare fysiske personer («individuals») kan klage etter tilleggsprotokollen om klagerett.