EMK artikkel 8 nr. 1 gir «enhver» rett til «respekt for privatliv og familieliv, hjem og korrespondanse». Grunnloven § 102 har en sammenfallende bestemmelse, og har i tillegg et eksplisitt forbud mot «husransakelser». Bestemmelsene gir et visst vern mot inngrep fra offentlige myndigheter, men rettighetene er ikke absolutte. Et inngrep etter artikkel 8 er bare en krenkelse hvis vilkårene i bestemmelsens andre ledd ikke er oppfylt. Det vil si at et inngrep er tillat etter konvensjonen hvis inngrepet er hjemlet i lov, ivaretar et eller flere legitime forhold, og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å oppnå det eller de legitime formålene. For eksempel kan plikten til å gi kontrollopplysninger være et inngrep i retten til privatliv, men det vil i de fleste tilfeller likevel være et lovlig inngrep fordi skatteforvaltningsloven § 10‑1gir skattemyndighetene rettslig grunnlag for innhenting av informasjon til kontrollformål.

Alle de fire beskyttede kategoriene er definert vidt, og i mange tilfeller vil de også overlappe hverandre. For eksempel vil det at skattemyndighetene tar seg inn i noens hjem både kunne utgjøre et inngrep i individets rett til respekt for både «hjem», «privatliv» og «familie».

Det primære formålet med artikkel 8 er å beskytte mot uberettigede inngrep fra offentlige myndigheter i de beskyttede rettighetene. Bestemmelsen rommer imidlertid også en positiv forpliktelse for statene til å treffe nødvendige foranstaltninger for å sikre respekten for individenes rettigheter, selv i forholdet mellom private. Se Bãrbulescu v. Romania (avsnitt 108-111). Slike foranstaltninger kan være å vedta egne lovbestemmelser til beskyttelse av individets rettigheter eller å iverksette etterforskning av rimelig begrunnede påstander om krenkelser begått av privat part eller myndigheter, herunder påstander om ulovlig ransaking eller brudd på taushetsplikt. Ved vurderingen av om myndighetene har en positiv forpliktelse skal det foretas en avveining av samfunnets generelle interesser overfor individets. Statene har en ikke ubetydelig skjønnsmargin. Statens positive forpliktelser kan ikke tolkes slik at staten pålegges en umulig eller uforholdsmessig byrde, se Novoseletskiy v. Ukraine (avsnitt 70).