Koronavirus – viktig informasjon fra Skatteetaten

Generelt

Paragraf 12-1 er lovens hovedbestemmelse om myndighetenes adgang til å endre skattefastsettingen. Bestemmelsen gjelder all fastsetting, også når det ikke foreligger noen ordinær fastsetting. Den gjelder både endring av grunnlaget og selve skatteberegningen. For enkelte skattearter var bestemmelsen i § 12-1 ny, mens den for andre skattearter var en videreføring av tidligere rett. Første ledd er en kan-bestemmelse, hvor vurderingstemaet fremgår av annet ledd. Tredje ledd gjelder tilfeller hvor skattemyndighetene har plikt til å foreta endring.

I tillegg vil skattepliktige selv kunne anmode skattemyndighetene om å endre skattefastsettingen uten at det foreligger klagerett også i de tilfellene hvor 3-årsfristen for egenendring etter § 9-4 er utløpt.

Det er skattekontoret og Oljeskattekontoret som kan treffe vedtak etter kap.12.

Skattemyndighetenes endringsadgang gjelder både hvor endringen av fastsettingen er til gunst og hvor den er til ugunst for den skattepliktige.

Hvor det er grunnlag for endring av skattefastsettingen, skal skattegrunnlaget fastsettes til det som er riktig ut fra de opplysninger som foreligger. Hvor det ikke foreligger noen fastsetting eller de leverte meldinger ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingen på, kan det foretas skjønnsmessig fastsetting etter § 12-2 annet ledd. Denne bestemmelsen gir ikke selvstendig hjemmel for endring.

Det organ som skal treffe vedtak i endringssak, kan henlegge en sak etter tilsvarende vurdering som skal foretas før spørsmål om endring tas opp, se § 12-1 annet ledd. Dette gjelder ikke endringssak som er tatt opp av skattekontoret fordi kontoret hadde plikt til dette, se § 12-1 tredje ledd, og heller ikke når skattepliktige har krav på å få sin klage behandlet, se Kapittel 13 Klage.

Om forholdet til for sent innkommet klage se Kapittel 12 Endring uten klage.

Når skattemyndighetene benytter seg av sin endringsadgang og fastsetter skattegrunnlaget, eller har varslet at fastsettingen er under kontroll, kan ikke den skattepliktige selv endre grunnlaget, se § 9-4 første ledd siste punktum. Om forholdet mellom skattepliktiges adgang til selv å rette og skattemyndighetenes kontroller, se § 9-4 Skatte- og trekkpliktiges endring av fastsetting mv.

Kapittel 12 gjelder endring etter fastsetting, d.v.s. at bestemmelsene i kapitlet ikke gjelder der hvor myndighetene f.eks. endrer skattegrunnlaget i en preutfylt skattemelding før skattepliktige selv har fastsatt grunnlaget.

Hvor skattefastsetting etter merverdiavgiftsloven endres kan det også medføre konsekvenser for inntekts- og formueskatten.

Endringer etter kapitlet kan foretas til ugunst for skattepliktige selv om det ikke foreligger nye opplysninger. Dette gjelder også vedtak om bruk av tilleggsskatt. Det bør utvises en viss varsomhet med slike omgjøringer idet dette kan være i strid med forbudet om gjentatt forfølgning i Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK). Se nærmere Forbudet mot dobbel straffeforfølgning, EMK P 7-4.