Bestemmelsen gjelder rapporteringsplikt m.m. for ytelser de ansatte får i arbeidsforholdet gjennom tredjeparter. Reglene reguleres gjennom skattebetalingsloven § 5‑4 og skatteforvaltningsloven § 7‑2. Skattebetalingsloven bruker begrepet arbeidsgiver i en noe videre betydning enn den allmenne arbeidsrettslige tolkningen av ordet, slik at det skal mindre til for å bli regnet som arbeidsgiver i skattebetalingslovens forstand. Begrepet arbeidsgiver er derfor ikke benyttet i lovteksten. Arbeidsgiver har plikt til å gi opplysninger etter § 7‑2 annet ledd.

Bestemmelsen er begrunnet med at skattepliktige ytelser som er opptjent i arbeidsforhold så langt som mulig skal rapporteres til skattemyndighetene av andre enn den ansatte selv. Ytelser som er skattepliktige fordi de er mottatt som følge av et arbeidsforhold, jf. skatteloven § 5‑1, jf. § 5‑10, blir regnet som ytet fra arbeidsgiveren.

Arbeidsgiveren skal ikke ha arbeidsgiverpliktene dersom det foreligger en arbeidsavtale mellom arbeidstakeren og en annen tredjepart som gir ytelser til arbeidstakeren. Når en ansatt tar imot ytelser fra arbeidsgiverens forretningspartnere eller andre tredjeparter, vil det avgjørende være om ytelsen blir tatt imot av arbeidstakeren på grunn av stillingen hos arbeidsgiveren. Hvis en tredjepart skal komme i arbeidsgiveransvar, må det foreligge en selvstendig avtale mellom tredjepart og arbeidstakeren om det arbeidet/oppdraget som skal utføres for tredjeparten.