I utgangspunktet har en skattyter bare krav på fradrag for renter av egen gjeld.

Overføres gjeldsforpliktelsen fra en skattyter til en annen, f.eks. i forbindelse med salg av fast eiendom, er renter som er påløpt før overtakelsen av gjeldsforpliktelsen selgers renter. Renter påløpt etter overtakelsen er kjøpers renter. Det er uten betydning for behandling av rentefradraget hvem som etter avtalen foretar selve utbetalingen til kreditor.

Når ektefeller skattlegges sammen, godtas normalt rentefradraget hos den av ektefellene som har ført opp renten, uten hensyn til om betalingsforpliktelsen privatrettslig påhviler den andre. Om unntak for renter vedrørende felles bedrift, se emnet «Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere», pkt. 13.6.

Skattlegges ektefellene hver for seg, jf. sktl. § 2-12, kan hver av dem i utgangspunktet bare kreve fradrag for renter av egen gjeld, se likevel nedenfor.

Gjeldsrenter påløpt etter inngåelsen av ekteskapet, kan føres til fradrag hos den av ektefellene som har ført opp rentene. Dette gjelder selv om rentene vedrører den annen ektefelles gjeld og selv om ektefellene skattlegges hver for seg det året ekteskapet ble inngått, jf. sktl. § 2-12 bokstav a.

Om fradrag for gjeldsrenter ved separasjon og skilsmisse, se emnet «Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere».

Skattyter kan ikke kreve fradrag for gjeldsrenter vedrørende samboers gjeld når samboerne ikke er meldepliktige. Det er bare den som er ansvarlig for gjelden som kan få fradrag. Intern avtale om hvem som skal betale rentene er uten betydning. Dette gjelder også om skattyter har garantert (kausjonert) for samboers gjeld. Om og i tilfelle når renter er fradragsberettiget ved kausjon, se pkt. 6.15.

Er begge ikke-meldepliktige samboere ansvarlige for gjelden i samme tidsrom, skal hver av dem ha fradrag for sin del av rentebeløpet etter den reelle, interne avtalen om ansvaret for gjelden. Endring av den interne avtalen om ansvar for gjelden kan ikke anses som reell når samboerne endrer den uten å kunne påvise reelle grunner for endring utenom de skattemessige. Slike reelle grunner kan f.eks. være vesentlige endringer i inntektsforholdene. Avtale om endring av ansvaret for gjeld, får bare virkning for renter påløpt etter datoen for endringen. Foreligger det ikke en reell, intern avtale, deles rentefradraget likt mellom samboerne når begge er ansvarlige for gjelden overfor kreditor. Det er ikke tilstrekkelig med en avtale om at en av partene skal dekke en andel av den andres gjeldsrenter så lenge det underliggende ansvarsforholdet for gjelden er uendret, se LRD 28. februar 1991 (Hålogaland) i Utv. 1991/569.

Om når samboere er meldepliktige, se emnet «Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere».

Gjeldsrenter vedrørende gjeld som påhviler ungdom som er 17 år eller eldre i inntektsåret, skal føres til fradrag hos ungdommen.

Er også foreldrene ansvarlig for gjelden, skal hver av partene ha fradrag for renter som faller på den enkeltes andel av gjelden etter en eventuell intern avtale. Reglene er her de samme som for ikke-meldepliktige samboere, se pkt. 2.4.5.

Gjeldsrenter vedrørende gjeld som påhviler barn som er 16 år eller yngre i inntektsåret, føres til fradrag i foreldrenes inntekt. Dette gjelder selv om barnet har arbeidsinntekt som skattlegges hos barnet selv.

Renter av gjeld som påhviler et selskap med deltakerfastsetting, skal føres til fradrag i selskapets inntekt før fordeling av over- eller underskudd på deltakerne. Dette gjelder selv om deltakerne betaler rentene utenom selskapet. Om hvilke selskaper dette gjelder, se emnet «Selskap med deltakerfastsetting – nettometoden».

Om fordeling av gjeldsrenter mellom sameiere, se emnet «Sameie – skattlegging etter bruttometoden».