Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) som ble undertegnet den 2. mai 1992 med virkning fra 1. januar 1994 er en folkerettslig avtale som er inngått mellom EU-statene og EFTA/EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein.

Norge og de andre EFTA/EØS-statene har ikke plikt etter EØS-avtalen til å harmonisere nasjonale skatteregler med direktiver og forordninger som EU-organene vedtar på skatteområdet. Likevel har EØS-avtalens generelle bestemmelser betydning for hvordan Norge utformer og praktiserer norske interne skatteregler i grenseoverskridende tilfeller.

For det første har fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital, (de såkalte fire friheter) betydning for nasjonal skattlegging av personer og selskap innenfor EØS-området. Bestemmelsene innebærer et forbud mot nasjonale skatteregler som er til hinder for grenseoverskridende aktivitet. I tillegg presiserer EØS-avtalen art. 4 at enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet er forbudt innenfor avtalens virkeområde.

For det andre har EØS-avtalens begrensninger i adgangen til å gi statsstøtte stor praktisk betydning for utformingen av norske særregler som gir foretak økonomiske fordeler på skatte- og avgiftsområdet og som anses som statsstøtte etter EØS-retten.

EØS-avtalen skal sikre at norsk næringsliv får delta i EUs indre markedet på lik linje med næringslivet i de øvrige EU/EØS-statene. For at det indre markedet skal fungere så effektivt som mulig, skal ikke nasjonale grenser eller regler hindre fri bevegelighet av varer, personer, tjenester og kapital, med mindre dette er særskilt unntatt i EØS-avtalen. Av samme grunn er mulighetene for å gi statsstøtte til foretak innen visse sektorer eller i bestemte geografiske områder begrenset.