Nyere skatteavtaler som bygger på OECDs Modellavtale fra 2010 legger opp til en full selvstendighetsfiksjon mellom hovedkontor og filial. Det betyr at for skattemessige formål skal hovedkontoret og filialen behandles som om dette var to selvstendige selskaper som var uavhengig av hverandre.

Skatteavtaler bygget på OECDs Modellavtale 2008 gir derimot anvisning på en begrenset selvstendighetsfiksjon. Det innebærer at prisingen av interne disposisjoner ikke fullt ut følger armlengdeprinsippet og at OECD-retningslinjene ikke fullt ut skal anvendes analogisk. Nedenfor omtales tilfeller der de eldre avtalene fraviker full selvstendighetsfiksjon. Modifikasjonene fremgår av OECDs kommentarer av 2008 til tidligere modellavtale art. 7 (3). Den begrensede selvstendighetsfiksjon innebærer at enkelte disposisjoner mellom hovedkontor og filial ikke skal tillegges et fortjenestepåslag, samt at interne renter ikke skal hensyntas med mindre det er tale om finansielle foretak. OECDs Kommentarer gir anvisning på at fortjenestepåslag ikke skal legges til i følgende tilfeller:

• Det faste driftsstedet benytter immaterielle eiendeler. I slike tilfeller skal det faste driftsstedet dekke kostnadene etter en hensiktsmessig fordelingsnøkkel (jf. kostnadsbidragsordninger, CCAs), altså uten belastning av royalty eller fortjenestepåslag (jf. OECD Komm. 2008 art. 7 (3) pkt. 27).
• Generelle administrative tjenester som ytes mellom hovedkontor og fast driftssted belastes uten fortjenestepåslag (selvkost). Slikt fortjenestepåslag skal likevel belastes der hovedkontoret eller det faste driftsstedet yter tilsvarende salg av tjenester eksternt eller der tjenesteytelsen fra det faste driftsstedet utgjør hovedaktiviteten til det faste driftsstedet (jf. OECD Komm. 2008 art. 7 (3) pkt. 35-37).
• Fortjenestepåslag kan etter omstendighetene sløyfes der eiendeler (varer og driftsmidler) overføres kun for midlertidig bruk. Der eiendelene som overføres er ment for videresalg vil det imidlertid normalt måtte legges til et fortjenestepåslag (jf. OECD Komm. 2008 art. 7 (3) pkt. 33).

I tillegg skal renter på interne lån ikke ha skattemessig virkning ved anvendelse av skatteavtale bygget på OECDs Modellavtale før 2010 (begrenset selvstendighetsfiksjon). Dette innebærer at det faste driftsstedet ikke innrømmes fradrag for interne renter betalt til hovedkontoret. På dette punktet gjelder det imidlertid et viktig unntak for finansielle foretak. For finansielle foretak skal intern rente også hensyntas skattemessig etter skatteavtale bygget på OECDs Modellavtale før 2010 (begrenset selvstendighetsfiksjon).

Unntaket for renter mellom hovedkontor og filial etter skatteavtale bygget på OECDs Modellavtale før 2010 (begrenset selvstendighetsfiksjon) gjelder imidlertid kun interne renter, altså renter som fingeres betalt mellom hovedkontor og fast driftssted, og ikke eksterne renter på fordringer der debitor er et annet konsernselskap eller utenfor interessefellesskap. Der det foreligger ekstern gjeld, skal de eksterne rentene fordeles mellom hovedkontor og filial i henhold til den grunnleggende funksjons- og faktumanalysen (OECD Komm. 2008 art. 7 (3) pkt. 17). Ved denne fordelingen er det avgjørende å allokere en fri kapital mellom hovedkontor og fast driftssted. Dermed vil ikke-rentebærende egenkapital stå i forhold til de funksjoner, eiendeler og risiko som er allokert til driftsstedet og hovedkontoret (OECD Komm. 2008 art. 7 (3) pkt. 17, som henviser videre til AOA 2008 Part I D-2). Når egenkapitalen er fordelt, følger fradragsrett for eksterne renter fordelingen av fri kapital. Det er derfor viktig å holde spørsmålet om interne og eksterne renter adskilt. Kun ved interne renter vil skatteavtale bygget på OECDs Modellavtale før 2010 (begrenset selvstendighetsfiksjon) gi en annen løsning enn full selvstendighetsfiksjon basert på ny art. 7 (2010).