Hovedregelen etter skatteavtalene er at gevinst ved realisasjon av løsøre bare kan skattlegges i eierens bostedsstat, se NSA art. 13 nr. 6.

Gevinst ved realisasjon av løsøre som utgjør driftsmiddel knyttet til et fast driftssted for et foretak, og av løsøre knyttet til et fast sted som tjener utøvelsen av et fritt yrke, kan etter NSA art. 13 nr. 3 også skattlegges i den stat hvor det faste driftsstedet eller det faste stedet befinner seg.

Anvender skatteavtalen kreditmetoden for å unngå dobbeltbeskatning, skal gevinst som skattyter bosatt/hjemmehørende i Norge har ved realisasjon av løsøre i utlandet, og som etter skatteavtale kan skattlegges der, også skattlegges i Norge. Om unngåelse av dobbeltbeskatning etter kreditmetoden, se emnet «Utland – unngåelse av dobbeltbeskatning», pkt. 4. Når skatteavtalen anvender fordelingsmetoden (unntaksmetoden) for å unngå dobbeltbeskatning, skal gevinsten ikke skattlegges i Norge.

Skatteavtalene har normalt ingen egne bestemmelser om skattlegging av avkastning av løsøre. Slik inntekt omfattes av avtalens bestemmelse om annen inntekt, jf. NSA art. 22 nr. 1 som sier at annen inntekt enn de inntekter som omhandles av avtalens øvrige bestemmelser bare skal skattlegges i bostedslandet.

Siden reglene i skatteavtalene om beskatning av inntekt av fast eiendom og løsøre ofte er forskjellige, kan det være nødvendig å trekke grensen mellom fast eiendom og løsøre. Noen skatteavtaler gir en nærmere oppregning av hva som skal regnes med til fast eiendom. Gir ikke denne oppregningen svar på spørsmålet, skal uttrykket fast eiendom defineres overensstemmende med gjeldende skattelovgivning i den stat hvor eiendommen ligger, se f.eks. skatteavtalen med Tyskland art. 6 annet ledd.