Etter kontantprinsippet tidfestes (skattlegges) inntekten enten til

• det inntektsåret beløpet utbetales eller ytelsen mottas, herunder forskuddsbetaling, se nedenfor, eller
• det tidligere inntektsåret da det er adgang for skattyteren til å få beløpet utbetalt eller ytelsen mottatt.

Det er således ikke tilstrekkelig at fordelen er opptjent og at skattyteren har et ubetinget krav på å motta den på et senere tidspunkt.

Penger anses utbetalt/fordel anses erlagt når skattyteren selv eller hans representant som f.eks. kan være bankforbindelse, ansatt mv., har mottatt penger eller pengers verdi. Skattyteren må normalt anses å ha mottatt fordelen når han har fått den faktiske og/eller juridiske rådigheten over den.

Penger anses utbetalt/fordelen anses erlagt (mottatt) i penger eller pengers verdi på følgende tidspunkt:

• penger, herunder utenlandsk valuta; når de er mottatt av skattyteren eller hans representant, f.eks. er kreditert hans konto
• gavekort o.l.; når skattyter har mottatt dem
• fysiske formuesobjekter (materielle verdier) som f.eks. løsøregjenstander, fast eiendom osv.; når skattyteren har fått rådighet over objektet
• ikke-fysiske formuesobjekter, herunder immaterielle verdier, i den utstrekning disse anses som et endelig oppgjør; når skattyteren har fått rådighet over dem
• aksjer som vederlag i arbeidsforhold; når den ansatte får råderett over eller rettigheter etter aksjene. Om når den ansatte får råderett, se FIN 2. mai 2003 i Utv. 2003/1464
• fordel ved kjøp til underpris av formuesobjekter som f.eks. bil; på det tidspunktet skattyteren mottar formuesobjektet, ikke på det eventuelt senere tidspunktet da formuesobjektet selges
• bonuslønnsavtaler hvor utbetalingen er avhengig av kursutviklingen på underliggende aksje eller egenkapitalbevis; på det tidspunktet bonusen faktisk utbetales, se Ot.prp. nr. 1 (1997-98) side 65 (pkt. 19)
• fordel ved bruksrett, f.eks. fri bolig; etter hvert som skattyteren benytter seg av retten, dvs. etter hvert som skattyteren bor i boligen
• betaling av skattyterens kostnader, f.eks. betaling til forsikringsselskap av premie på livsforsikring som tilhører skattyteren; ved betalingen
• fordel ved ettergivelse av gjeld eller andre forpliktelser; når kravet frafalles av arbeidsgiver mv.
• fordring på penger; når skattyter har mottatt et omsetningsgjeldsbrev. Etter lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev § 11 er følgende verdipapirer omsetningsgjeldsbrev:
  • gjeldsbrev som ikke sier hvem pengene skal betales til (ihendehavergjeldsbrev)
  • gjeldsbrev som lyder på navn med tillegget «eller ordre» e.l. (ordregjeldsbrev)
  • gjeldsbrev som gir pant i fast eiendom, skip eller annen innretning (pantobligasjon). Slike gjeldsbrev er likevel ikke omsetningsgjeldsbrev dersom de har tillegget «ikke til ordre» e.l.
  • gjeldsbrev som lyder på navn og sier det skal være omsetningsgjeldsbrev

Penger anses ikke utbetalt når skattyteren har fått fordring på penger som ikke er knyttet til omsetningsgjeldsbrev. Det vil f.eks. gjelde når skattyteren har mottatt

• skjøte med panteforbehold
• enkle gjeldsbrev uten pantesikkerhet
• garanti for betaling fra f.eks. bank, forsikringsselskap mv.
• pantobligasjon som er gjort uomsettelig, f.eks. ved tillegget «ikke til ordre»

Forutsetningen for å skattlegge fordelen i et tidligere inntektsår enn det året skattyteren faktisk mottar fordelen, er at skattyteren kunne fått ytelsen tidligere.

Følgende vilkår må være oppfylt:

• Avtalt forfallstid må være inntrådt.
• Yteren (debitor) har erkjent forpliktelsen. Skattyteren kan ikke skattlegges dersom yteren nekter å utbetale ytelsen av grunner som skattyteren ikke kan rette opp av eget tiltak.
• Yteren (debitor) er i stand til å utbetale ytelsen. Gjelder det penger, kreves det at debitor er betalingsdyktig (søkegod).

Se også:

• LRD 2. september 2002 (Eidsivating) i Utv. 2002/1389 (Andel av ansattes lønn overført til trust hvor den ansatte selv bestemte hvordan midlene skulle plasseres. De ansatte kunne ikke ta ut innestående før arbeidsforholdet opphørte. Avkastningen av midlene ble ansett som fordel vunnet ved kapital og ikke som lønn, mens summen av arbeidsgivers innbetalinger til trusten ble tidfestet som lønn ved arbeidsforholdets opphør)
• SKD 10. juli 2003 i Utv. 2003/1196 (Både arbeidsgiver og arbeidstaker skulle betale inn på forhånd bestemte beløp til et frivillig bonusprogram for ansatte. Arbeidstakeren skulle anses som eier av midlene og kunne selv bestemme plasseringen av midlene innenfor et utvalg av alternativer. Innestående med avkastning skulle betales ut ved fratreden. Da dette var en frivillig ordning, kom SKD til at arbeidsgivers bidrag skulle tidfestes som lønn på innbetalingstidspunktet. Avkastningen av midlene skulle skattlegges på arbeidstakers hånd.)

Forfaller ytelsen til betaling etter påkrav fra skattyteren, skal den tidfestes til det tidligste tidspunktet skattyteren kunne ha fått betalingen. Det er som hovedregel uten betydning om skattyteren faktisk har rettet påkrav til debitor, se Riksskattestyrets utt. i Utv. 1966/523. Er det ikke avtalt noe forfallstidspunkt, kan det vanligvis rettes påkrav når ytelsen er opptjent, for eksempel når arbeidet er utført. Det må tas hensyn til den tiden debitor trenger til å effektuere betalingen.

I BFU 20/2011 kom SKD til at ansatte som skulle ta del i et incentivprogram, skulle skattlegges for fordel ved opptjent andel på det tidligste tidspunktet de etter søknad kunne få rådighet over midlene, jf. sktl. § 14-3 første ledd.

BFU 1/2012 gjaldt også en incentivordning. Her kunne utbetaling først skje når den ansatte var pensjonert og hadde oppnådd en viss alder. SKD kom til at den ansatte skulle skattlegges på det tidspunktet han eller hun fikk rådighet over midlene. Det var arbeidsgiverselskapet som gjennom en stiftelse skulle ha den fulle rådighet over både midlene og avkastningen fram til utbetalingstidspunktet.

BFU 11/2018 gjaldt en frivillig spareordning hvor nøkkelansatte kunne velge å la opptjent bonus bli investert i et nytt spareprogram i arbeidsgivers regi (såkalte syntetiske aksjer) i stedet for å få bonusen utbetalt. SKD kom til at bonusen skulle tidfestes til det tidspunktet arbeidstaker kunne fått beløpet utbetalt. Arbeidstakers valg om å la bonusen bli investert i det syntetiske aksjespareprogrammet ble ansett som en ny disposisjon, og medførte ikke utsatt tidfesting.

Partene står fritt til å avtale forfallstidspunktet for en ytelse. Det er også adgang til å inngå avtale om å endre et opprinnelig forfallstidspunkt, hvis dette gjøres før det opprinnelige forfallstidspunktet. Slike avtaler må som utgangspunkt legges til grunn ved skattleggingen. For eksempel kan arbeidstaker og arbeidsgiver i forbindelse med opphør av arbeidsforhold avtale at feriepenger skal utbetales året etter at arbeidsforholdet opphørte, se FIN 22. mars 1999 i Utv. 1999/988.

Inngås det avtale om at en ytelse skal utbetales på et senere tidspunkt, må det vurderes om avtalen kun gjelder en avtale om utsatt forfallstid, eller om skattyter har disponert over beløpet ut over dette, f.eks. ved å investere beløpet, se f.eks. BFU 11/2018, som er omtalt i pkt. 3.1.3.

Forskuddsbetaling som følger kontantprinsippet, skal tidfestes i det året skattyteren mottar forskuddet, selv om det ikke er opptjent. Det må imidlertid skilles mellom egentlig forskuddsbetaling og utbetalinger som har karakter av lån. Forskuddsbetaling av større beløp for en lengre periode vil ofte kunne anses som lån.

Er det ikke overveiende sannsynlig at et beløp tilsvarende hele forskuddet vil bli opptjent og at det derfor må skje en tilbakebetaling, bør skattlegging først skje etter hvert som forskuddet opptjenes.

Om tidfesting av arbeidsgivers betaling av skatt for arbeidstaker i utlandet i henhold til nettolønnsavtale, se emnet «Utland – lønnsinntekter og pensjonsinntekter mv.», pkt. 11.