Ved overdragelser av foretak mv. mellom uavhengige parter må som utgangspunkt det totale vederlaget som avtales legges til grunn. Partene anses ikke uavhengige hvis de har en felles interesse i å fastsette det totale vederlaget høyere eller lavere enn den reelle omsetningsverdien. Det kan være tilfelle hvis den tidligere eieren skal arbeide for foretaket i tiden fremover, se HRD i Utv. 2008/1537 (Rt. 2008/1307) (Alvdal Bygg AS) som er referert i pkt. 4.2.

Skattemyndighetene kan prøve partenes fordeling av det totale vederlaget på de overdratte formuesobjektene, herunder immaterielle driftsmidler. Dersom det er noe igjen av vederlaget etter tilordning til materielle og andre identifiserbare immaterielle driftsmidler, vil dette være forretningsverdi.

Dersom en pålitelig måling av anskaffelseskost for immaterielle verdier ikke kan oppnås regnskapsmessig, skal eiendelen ikke balanseføres som en separat immateriell eiendel. Dette er likevel ikke avgjørende skattemessig. Ved den skattemessige verdsettingen må skattyter anvende et skjønn. Norsk RegnskapsStandards prinsipper for fastleggelse av anskaffelseskost for en immateriell eiendel er ikke avgjørende for hvorvidt en del av vederlaget skattemessig skal anses som vederlag for annet immaterielt driftsmiddel som kan omfattes av fradragsbestemmelsen i sktl. § 6-10 tredje ledd.

Nedenfor gis en oversikt over dommer som gjelder grensen mellom forretningsverdi og identifiserbare immaterielle driftsmidler:

• HRD i Utv. 2005/1279 (Rt. 2005/1461) (Firda Sjøfarmer AS). (Retten fant at det som var betalt for lokaliteter var en del av konsesjonsverdien i oppdrettskonsesjonen. Den merpris som kjøper betalte for et driftsmiddel på grunn av fordeler han antok å kunne oppnå i egen virksomhet, skulle behandles som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Retten fant videre at verdien av oppdrettskonsesjonen var så høy at det ikke kunne sies å være betalt noe for å overta en igangværende virksomhet. Skattyteren fikk derfor ikke avskrevet noen del av kjøpesummen som forretningsverdi etter sktl. § 6-10 annet ledd, jf. § 14-41 første ledd bokstav b.)
• HRD i Utv. 2007/1631 (Rt. 2007/1543) (Scansales). (Vederlag fra selskapet til eneaksjonær ved overdragelse av en agenturforretning ble ansett som betaling for den opparbeidede kundekretsen og ikke for selve agenturretten. Vederlaget ble dermed ansett som vederlag for forretningsverdi etter sktl. § 6-2 annet ledd. Selv om dommen gjaldt overdragelse hvor det forelå interessefellesskap, har den også betydning hvor det ikke foreligger interessefellesskap.)
• HRD i Utv. 2008/811 (Rt. 2008/343) (Hafslund Nett AS). (Retten fant at av en kjøpesum på kr 1 564 millioner, hvor mervederlaget utover kostpris på anlegget utgjorde kr 441 millioner, skulle kr 325 millioner knyttes opp mot konsesjonen og anses som et immaterielt driftsmiddel etter sktl. § 6-10 tredje ledd. Konsesjonsvilkårene til kjøper var identiske med selgers tidligere konsesjon. Konsesjonen var en identifiserbar eiendel. Verdiene (kundegrunnlaget) var også kontrollerbar, i og med at konsesjonen var knyttet opp mot et bestemt geografisk område og ga enerett for selskapet til fysisk å levere elektrisk energi til samtlige sluttbrukere i området.)
• LRD 28. januar 2002 (Hålogaland) i Utv. 2002/471 (Ytterstad). (Retten kom til at en merpris på kr 20 millioner knyttet til kjøpers forventning om å overta ringnotkonsesjonene knyttet til fartøyet bare kunne avskrives ved åpenbart verdifall etter reglene i sktl. § 6-10 tredje ledd første punktum. Det ble lagt vekt på at konsesjonen etter fast forvaltningspraksis ikke var tidsbegrenset.)
• HRD 23. oktober 2014 i Utv. 2014/1837) (Rt. 2014/986) (Roa medisinske senter AS). (To legevirksomheter som var drevet som enkeltpersonforetak ble overdratt til et felles nystiftet aksjeselskap. Retten til basistilskuddet etter fastlegeordningen ble overtatt av aksjeselskapet, men det ble ikke overdratt fysiske driftsmidler. Den delen av vederlaget som oversteg «personlig goodwill» (forskudd på lønn) og som svarte til verdien av retten til basistilskuddet, ble i dette tilfellet ansett som forretningsverdi.)