I samsvar med lang praksis gis det fradrag med hjemmel i sktl. § 6-1 for merkostnader ved arbeidsopphold i utlandet når skattyter

• anses bosatt i Norge etter norsk intern rett
• ikke har tatt fast opphold i utlandet
• er skattepliktig til Norge for inntekt av arbeid utført i utlandet, og
• overnatter bare i bolig ved stedet for arbeidsoppholdet i utlandet uten å besøke egen bolig verken i Norge eller i utlandet.

Alle vilkårene må være oppfylt.

Fradrag for merutgifter til kost gis i slike tilfeller etter samme regler som for de som har bolig både i Norge og i utlandet, se pkt. 3.2.5. 24-månedersbegrensingen for fradrag til kost gjelder også i disse tilfellene.

Fradragsretten for merkostnader til kost som følge av arbeidsoppholdet i utlandet gjelder også for personer som tar midlertidig arbeidsopphold i utlandet og som har leid ut boligen i Norge i fraværsperioden, f.eks. hvor familien følger med til utlandet.

Det er ikke fradragsrett for kostnader til losji når skattyter ikke har bolig i Norge som han/hun besøker, se finansministerens svar 23.mai 2005 på spørsmål nr.756, Stortingsforhandlingene, Dokument nr.15 (2004-2005).

Selv om skattyter reiser til Norge, gis det ikke fradrag for kostnader til besøksreise dersom han/hun ikke har bolig tilgjengelig for egen boligbruk i Norge. Dette gjelder både hvor vedkommende ikke har egen bolig i Norge og hvor boligen i Norge er utleid. Skattyter som har skattepliktige utleieinntekter av boligen i Norge, kan likevel kreve fradrag for reisekostnader som er pådratt for å føre tilsyn med den utleide boligen, jf. sktl. § 6-1.

Personer som har tatt fast opphold i utlandet og ikke disponerer bolig i Norge, har normalt ikke fradragsrett for merkostnader. Dette gjelder selv om skattyter fremdeles anses skattepliktig som bosatt i Norge etter norsk intern rett.

For skattyter som

• anses bosatt i Norge etter norsk intern rett,
• ikke har tatt fast opphold i utlandet
• er skattepliktig til Norge for inntekt av arbeid utført i utlandet,
• ikke har bolig i Norge, og
• overnatter vekselvis i en bolig ved stedet for arbeidsoppholdet i utlandet og en annen bolig i utlandet,

må det vurderes hvilken bolig i utlandet som skal anses som skattyterens hjem. I disse tilfellene gjelder ikke reglene om bosted i sktl. § 3-1 og FSFIN § 3-1 direkte, men reglene anvendes så langt de passer.