I noen tilfeller kan det ha betydning for totalvurderingen hvordan de aktuelle skattereglene er utformet, jf. sktl. § 13-2 tredje ledd, bokstav e. Hvis skattereglene er bevisst utformet med en skarp avgrensning vil det vanligvis ikke være i strid med skatteregelens formål at skattyteren legger seg nær opp til grensen som er gitt i den aktuelle lovbestemmelsen. Som eksempel fra praksis knyttet til den ulovfestede gjennomskjæringsregelen, se HRD i Utv. 1998/1286 (Rt. 1998/1779) (INA). (Den tidligere delingsmodellen fikk anvendelse hvis personer som arbeidet i selskapet ev. sammen med visse nærstående, eide minst 2/3 av selskapet eller hadde rett til en tilsvarende andel av overskuddet. Overdragelse av 34 % til skattyters bror som etter loven ikke var ansett som nærstående, ble ikke rammet av omgåelsesregelen.) Et annet eksempel er reglene i sktl. § 9-3 annet ledd om skattefri realisasjon av skattyterens egen bolig, hvor skattyter av skattemessige hensyn venter med å selge til den dagen han har oppfylt kravene til eier- og botid. Se også HRD i Utv. 2008/1764 (Rt. 2008/1537) (Conoco Phillips I), som gjaldt tilpasning til en regel om minst 20 % egenkapitalandel, og som er referert i pkt. 5.

I enkelte tilfeller kan imidlertid omgåelsesregelen komme til anvendelse selv om lovteksten inneholder en skarp avgrensning. Dette gjelder hvor sammenhengen med andre disposisjoner gjør at virkningen av disposisjonen blir annerledes enn de virkninger som en slik disposisjon normalt vil ha. Som eksempel vises det til rettspraksis knyttet til to-tredjedelskravet i den nå opphevede delingsmodellen hvor aksjonærer som hadde til hensikt å unngå delingsmodellen, inngikk avtale om krysseie med aksjonærer i andre selskaper, se HRD i Utv. 1998/1276 (Rt. 1998/1771) (Essem) og Utv. 2007/512 (Rt. 2007/209) (Hex) (begge referert i pkt. 5.2). Ved å inngå avtale om krysseie nøytraliserte aksjonærene i realiteten virkninger av å gi fra seg 1/3 av aksjene. Se også Utv. 1998/1267 (Rt. 1998/1764) (Finnøy og Wisth). (To tannleger som drev sin praksis i aksjeselskaps form og eide en halvpart hver av selskapet, fisjonerte selskapet i to slik at de skulle eie 50 % i hvert sitt selskap. Eierfordelingen i de to nye selskapene hadde ikke noen forretningsmessig begrunnelse og ingen annen reell virkning for de to eiere enn de rent skattemessige.)