Kortvarige opphold i Norge avbryter ikke arbeidsoppholdet i utlandet. Skattyter opptjener rett til å oppholde seg i Norge i inntil 6 dager for hver hele måned han har hatt arbeidsopphold utenfor riket, jf. FSFIN § 2-1-5 første ledd. Alle døgn eller deler av døgn der skattyter har hatt opphold i Norge, skal anses som en dag ved beregningen av skattyters opphold i Norge, se FSFIN § 2-1-5 annet ledd.

Grunnlaget for tillatt opphold i Norge fastsettes ut fra hvor mange hele måneder, beregnet fra dato til dato, skattyter har hatt arbeidsopphold i utlandet.

Det er ikke et krav at skattyter har «opptjent» dagene på forhånd før han oppholder seg i Norge.

Det tillatte oppholdet i Norge kan tas ut samlet, men kan ikke regnes med i tolvmånedersperioden når oppholdet avslutter et arbeidsopphold i utlandet, jf. FSFIN § 2-1-4 femte ledd.

Det er i prinsippet uten betydning hva de tillatte oppholdsdagene i Norge brukes til ved vurderingen av hvorvidt det foreligger et arbeidsopphold etter sktl. § 2-1 tiende ledd. Et arbeidsopphold i utlandet kan imidlertid etter omstendighetene anses som avbrutt hvis de tillatte oppholdsdagene brukes til å utføre arbeid i Norge. Dette gjelder særlig når de opptjente dagene tas ut som et samlet opphold i Norge av lengre varighet og dette oppholdet hovedsakelig brukes til å utføre arbeid her.

De tillatte oppholdsdagene i Norge må vurderes med utgangspunkt i den totale perioden som utenlandsoppholdet varer. Ved avslutningen av oppholdet skal skattekontoret etter sktfvl. § 12-1 tredje ledd bokstav b endre fastsettingen for tidligere år, hvis det viser seg at vilkårene for skattenedsettelse er oppfylt ut fra en gjennomsnittsberegning. Motsatt kan det være aktuelt å endre fastsettingen til skattyters ugunst hvis det viser seg at gjennomsnittlig opphold i Norge overstiger antall tillatte oppholdsdager. Reglene om utsatt friststart i sktfvl. § 12-7 gjelder.

Antall tillatte oppholdsdager i Norge kan ikke utvides selv om arbeidsinntekt opptjent i Norge under utlandsoppholdet skal skattlegges i Norge.

Må skattyter oppholde seg i Norge på grunn av forhold i arbeidsstaten som var upåregnelige da arbeidsoppholdet ble påbegynt og som verken skattyter eller arbeidsgiver rår over, kan han oppholde seg i Norge i inntil tre dager ekstra for hver hele måned han har hatt arbeidsopphold utenfor riket, jf. FSFIN § 2-1-6 første ledd.

Med "upåregnelige forhold" menes hendelser, inngrep eller hindringer som ikke med rimelighet kunne tas i betraktning da arbeidsoppholdet ble påbegynt. Dette omfatter ytre begivenheter som krig, uro, stengte grenser, naturkatastrofer, samt egen alvorlig sykdom eller alvorlig sykdom hos personens ektefelle, samboer, mindreårige barn eller foreldre, jf. FSFIN § 2-1-6 fjerde ledd.

Alle døgn eller deler av døgn der skattyter har hatt opphold i Norge skal regnes med ved beregningen av skattyters opphold i Norge, jf. § 2-1-6 annet ledd.

Retten til utvidet opphold i Norge bortfaller når skattyters opphold i Norge ikke lenger skyldes upåregnelige forhold, jf. FSFIN § 2-1-6 tredje ledd. Dette innebærer at de ekstra dagene som skattyter opptjener for hver hele måned han har hatt arbeidsforhold utenfor riket må benyttes av skattyter mens det upåregnelige forholdet pågår.

Skattedirektoratet har i prinsipputtalelse avgitt 1. april 2020 i Utv. 2020/688 lagt til grunn at de spesielle omstendighetene knyttet til utbruddet av koronaviruset må kunne anses som upåregnelige forhold, jf. FSFIN § 2-1-6 fjerde ledd. I tillegg legges det i uttalelsen til grunn at tidsrom med arbeid i Norge fra hjemmekontor av samme årsak ikke vil føre til at utenlandsoppholdets sammenhengende karakter avbrytes. Det forutsettes imidlertid at vilkårene for ettårsregelen for øvrig er oppfylt. Dette betyr blant annet at det tillatte oppholdet hjemme ikke kan tas ut på begynnelsen eller slutten av utenlandsoppholdet, jf. FSFIN § 2-1-4 femte ledd.