Hvor skattyter driver virksomhet i et annet land og det er inngått skatteavtale med det annet land, er kildestatens beskatningsrett begrenset til fortjeneste som kan tilordnes virksomheten som utøves ved det faste driftsstedet. Hvilken fortjeneste som skal tilordnes det faste driftsstedet er nærmere regulert i OECDs mønsteravtale artikkel 7, og omtales gjerne som allokering. 

Ordlyden i artikkel 7 i OECDs mønsteravtale og tilhørende veiledning i OECDs kommentarer ble endret i 2010 på bakgrunn av OECDs rapport angående tilordning av fortjeneste til fast driftssted. Rapporten introduserte OECDs autoriserte tilnærming for beskatning av faste driftssteder, omtalt som "the authorised OECD approach" eller bare "AOA". AOA ga veiledning for analyse av økonomisk aktivitet og funksjoner ved det faste driftsstedet, men inneholdt også endret veiledning med hensyn til inntektsfordelingen. AOA kan bare anvendes fullt ut når ordlyden i Norges skatteavtaler endres i tråd med den nye mønsteravtalens artikkel 7. Først etter en slik endring i skatteavtalen kommer de reviderte kommentarene (2010) til anvendelse og begge stater kan anses å ha akseptert de materielle endringer som følger av AOA. Per juni 2021 har fem norske skatteavtaler med ny artikkel 7 trådt i kraft (Storbritannia, Nederland, Tyskland, Kypros og Belgia). 

Allokeringsspørsmålene som er omtalt ovenfor omhandler kun fordeling av inntekter og kostnader internt i samme skattesubjekt. De øvrige internprisingsspørsmål som behandles i dette emnet omhandler tilordning mellom to separate skattesubjekter, jf. sktl. § 13-1 og OECDs mønsteravtale art. 9.