Coronavirus - important information from the Tax Administration

3-9.3 § 3-9 annet ledd – Etablering og drift av offentlige servicekontorer

Offentlige servicekontor er ment å være en møteplass mellom forvaltningen og befolkningen og skal fungere som brukerrettede inngangsporter på tvers av etater og forvaltningsnivåer. De skal utføre førstelinjetjenester overfor brukerne ved å tilby informasjon og i noen tilfeller enklere saksbehandling for både kommunale og statlige etater. Ved å tilby hyppig etterspurte offentlige tjenester knyttet til for eksempel arbeid, trygd, skatt og sosiale tjenester på ett fysisk sted, får man en bedre og mer tilgjengelig offentlig forvaltning.

Offentlige servicekontorer opprettes fysisk i kommunen og det vil ofte være slik at kommunen står som eier og ansvarlig operatør for den løpende driften av kontorene. I første omgang vil det også være slik at kommunen bærer alle utgiftene forbundet med oppstart og løpende drift av kontoret. I neste omgang vil det imidlertid skje en overføring av midler som skal dekke kommunens driftsutgifter knyttet til deler av kontorets virksomhet som på bakgrunn av nærmere avtaler kan føres tilbake til oppgaver som skal utføres for andre deltakere i servicekontoret, for eksempel Nav og skatteetaten.

Overføringer fra deltakerne til servicekontoret er vederlag for omsetning i merverdiavgiftslovens forstand (sentralbordtjenester, utleie av arbeidskraft, utleie av varer og inventar, kontorutgifter mv.) fra servicekontoret til de øvrige deltakerne. Andre deltakere vil være statlige organer, andre kommuner, fylkeskommuner, private virksomheter og kommunens egne avgiftspliktige virksomheter. De fleste deltakerne i ordningen vil være etater som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret for den virksomhet servicekontoret utfører tjenester for – det kan for eksempel være ledd i offentlig myndighetsutøvelse, jf. ovenfor – og det vil følgelig ikke foreligge rett til fradrag for betalt merverdiavgift.

Finansdepartementet fant at den manglende fradragsretten og dermed ekstra kostnader for deltakerne kunne få betydning for realiseringen av servicekontorprosjektet og således være i veien for effektivisering og forenkling av offentlig sektor. På den bakgrunn fant departementet å kunne gi et unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Det ble presisert at unntaket gjaldt omsetning fra de offentlige servicekontorene til deltakerne. Unntaket gjelder når de omsatte tjenestene direkte relaterer seg til servicekontorenes virksomhet og en eventuelt nærmere avtalt fordeling av utgiftene mellom deltakerne og servicekontoret.

I brev av 17. september 2008 til Skattedirektoratet uttalte Finansdepartementet at unntaket av 16. desember 2002 også måtte gjelde for en samarbeidsavtale mellom en kommune og et skattekontor. Fra dette vedtaket hitsettes:

«Den foreliggende samarbeidsavtalen som er inngått mellom et skattekontor og en kommune skal sikre skatteetaten lokal representasjon i kommunen og dekke innbyggernes basisbehov for tilstedeværelse og informasjon. Departementet er enig med direktoratet i at samarbeidsavtalen omfatter tjenester av samme art som et offentlig servicekontor yter. Videre ser det ut til at det dreier seg om dekning av samme typer kostnaders som nevnt i vedtaket av 16. desember 2002, det vil si lønnskostnader, leie av inventar, lokaler, strøm mv. Avtalen er videre begrunnet i de samme forhold som ligger til grunn for etableringen av offentlige servicekontor. Begrunnelsen for at det ble gitt unntak slår også til i denne saken.

Selv om denne avtalen kun omfatter én statlig etat, så har den samme formål som etableringen av offentlige servicekontor for øvrig. Vi anser at vurderingen av om kontoret omfattes av begrepet «servicekontor» må knyttes til kontorets formål og oppgaver og ikke til antall deltakere.

Dette tilsier at angjeldende omsetning må kunne anses unntatt fra merverdiavgiftsloven etter nevnte vedtak av 16. desember 2002.»

Finansdepartementet har i brev av 13. april 2011 til Arbeidsdepartementet, sluttet seg til Skattedirektoratets syn om at NAV-kontorene, som utfører tjenester både for statlige og kommunale etater, må anses å være offentlige servicekontorer omfattet av unntaket.