Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrift om registrerings- og dokumentasjonsplikt mv. av regnskapsopplysninger. Hjemmelen er benyttet til å fastsette merverdiavgiftsforskriften § 2-1-2 (tidligere § 2-1-1) om registrerings- og dokumentasjonsplikt for avgiftssubjekter som ikke har forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet. Bestemmelsen gir både avgiftssubjektet og representanten plikt til å oppbevare et eksemplar av salgsdokumentet, men skattekontoret kan fravike dette kravet i særlige tilfeller. Videre er begge ansvarlige for at bokføringsplikten overholdes.

I 2017 ble det gitt adgang til forskriftsbestemmelser om registrering ved representant, men adgangen er foreløpig ikke benyttet. Dette ble tilføyd i forbindelse med utvidelsen av adgangen til direkte registrering i sjette ledd. Se omtale under kap. 2-1.11.

Videre ble det ved lov av 20. desember 2019 nr. 98 innført hjemmel for departementet til å gi forskrift om hvem som skal anses som tilbyder etter tredje ledd. Bestemmelsen trådte i kraft 1. april 2020 og det er regulert hvem som anses som tilbyder etter tredje ledd i merverdiavgiftsforskriften § 2-1-1.