Ved vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnaden og den skattepliktige inntekten, må det tas stilling til om skatt­yters formål med å pådra seg kostnaden har vært å erverve egen skattepliktig inntekt. Andre formål med å pådra seg kostnaden enn å erverve egen skattepliktig inntekt kan for eksempel være personlig forbruk, herunder fritidsaktiviteter eller et ønske om å yte støtte eller på annen måte berike mottakeren. Det foreligger heller ikke fradragsrett hvis formålet har vært å fremme andre skatt­yteres inntekt, se HRD i Utv. 2018/638 (HR-2018-570-A) (Ericsson Television) (referert nedenfor). Spesielt om kostnader som et selskap pådrar seg i aksjonærenes interesse, se emnet «Transaksjonskostnader mv.», pkt. 4.3. Spørsmålet om skatt­yters formål har vært å erverve egen inntekt kan ikke avgjøres utelukkende på subjektivt grunnlag, men ut fra hvorvidt de objektive kjensgjerningene rundt investeringen tilsier at det har vært skatt­yters intensjon å skape egen inntekt. Kostnader knyttet til søknad mv. om skattefradrag etter Skattefunnordningen i sktl. § 16-40 vil normalt ha tilstrekkelig tilknytning til den skattepliktiges inntektserverv, se SKD 26. mars 2020.

Har skatt­yters formål med å pådra seg kostnaden utelukkende vært å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktige inntekter, er kostnaden fradragsberettiget i sin helhet. Bortsett fra i rene unntakstilfeller gjelder dette selv om kostnaden objektivt sett ikke er egnet til å innvinne inntekt. Skattemyndighetene skal ikke sensurere forretningsskjønnet til den som gjennomfører en investering eller pådrar seg en kostnad. Som eksempler, se

• HRD i Utv. 1981/169 (Rt. 1981/256) (Bjerke Pedersen). (Assurandør krevde fradrag for honorar som gjaldt forberedelse til mulig deltakelse i virksomhet på kontinentalsokkelen. Fradrag kunne ikke nektes med den begrunnelse at kostnaden ikke var egnet til å realisere formålet) og
• HRD i Utv. 2009/1467 (Rt. 2009/1473) (Samdal). (Det forelå fradragsrett for tap som oppsto ved at en investering i forbindelse med et utbyggingsprosjekt i Spania gikk tapt på grunn av svindel. Investeringen ble gjort med sikte på å oppnå fortjeneste ved videresalg. De objektive kjensgjerningene rundt investeringen tilsa at formålet var å skape inntekt. Investeringen skjedde ikke i en så spesiell situasjon at tapet måtte nektes fordi det falt innenfor de rene unntakstilfellene.)

Hvis hensynet til inntektservervet har vært hovedformålet med å pådra seg kostnaden, foreligger det som utgangspunkt fradragsrett, selv om kostnaden fremstår som unødvendig eller at kostnadene er uforholdsmessig høye. Som eksempler, se

• HRD i Utv. 1992/15 (Rt. 1992/1182) (Brenden). (Lærer i ungdomsskolen med fagkretsen historie, geografi og samfunnsfag hadde fradragsrett for kostnader til en 10 dagers studietur til Egypt, selv om deltakelsen verken medførte høyere lønn eller var nødvendig for at skatt­yteren skulle beholde sin lønn.)
• HRD i Utv. 2005/1271 (Rt. 2005/1434) (Total E & P). (Fradrag for kostnader i forbindelse med klagesaker og rettssaker om ilignet skatt ble nektet, bl.a. ut fra fast ligningspraksis, men det ble uttalt at det ikke er et absolutt vilkår for fradragsrett at kostnaden er egnet til å påvirke en skattepliktig inntektsstrøm direkte.)

Spørsmålet om kostnaden har vært nødvendig eller unødvendig stor kan imidlertid få betydning ved vurderingen av hva som har vært hovedformålet med å pådra seg kostnaden, se pkt. 6.2.2.

I noen tilfeller er skatt­yters formål både å skape egen inntekt og noe annet, f.eks. et privat formål, yte støtte mv. Dersom en og samme kostnad er pådratt med flere formål for øye, er det som utgangspunkt avgjørende for fradragsretten hvilket formål som må antas å ha vært avgjørende (hovedformålet). Fradragsrett er betinget av at tilknytningen til eget inntektserverv er det vesentligste formålet.

Som eksempler fra praksis, se

• HRD i Utv. 1956/529 (Rt. 1956/1188) (Anth. B. Nilsen). (Kostnader til annonsekampanje som inneholdt kritikk av myndighetenes politikk var fradragsberettiget, da annonsene utad fremsto som reklame for firmaets forretningsvirksomhet.)
• HRD i Utv. 2012/1046 (Rt. 2012/744) (Skagen AS) (Et forvaltningsselskap krevde fradrag for pengebeløp overført til veldedige organisasjoner. I avtalene og ved faktureringen var den største delen av sponsorbeløpet kalt «prosjektstøtte/prosjektbidrag», mens en mindre del var kalt «sponsoravgift/markedsførings- og eksponeringsrettigheter». Fradragsrett forelå for den sistnevnte del, mens det resterende ble behandlet som ikke fradragsberettiget gave. Ut fra ytre, objektive fakta som begrepsbruk, avgiftsmessig håndtering og omtale var formålet med denne ytelsen å forære organisasjonene midler uten motytelse. Organisasjonene skulle ikke prestere noe i tilknytning til prosjektbidraget som kunne gi selskapet grunnlag for inntekt. Tilknytningen mellom dette bidraget og en eventuell inntekt av den assosiasjonsverdien sponsoratet kunne ha for forvaltningsselskapet, ble ansett som for løs til at det kunne gi grunnlag for fradragsrett.)
• HRD i Utv. 2015/1794 (Rt. 2015/1068) (Kverva) (Et holdingselskap fikk fradrag for tilskudd til oppføring av en offentlig skole i kombinasjon med et kulturhus i en kommune. Selskapets hovedformål med tilskuddet var å tiltrekke, beholde og utvikle arbeidskraft og kompetanse for datterselskapenes virksomhet i kommunen. Ut fra de geografiske forholdene ville det være vanskelig å oppnå dette uten tilskuddet som gjorde tiltaket mulig. Bidraget ville sikre inntektsgrunnlaget for holdingselskapet, og det var en klar sammenheng mellom tilskuddet og holdingselskapets inntektserverv.)
• HRD i Utv. 2018/647 (HR-2018-580-A) (Salmar) (Et holdingselskap og eneeier av den største virksomheten i en øykommune fikk ikke fradrag for tilskudd til diverse ungdoms- og fritidsaktiviteter i kommunen. Tilknytningen mellom tilskuddene og selskapets inntektsgivende virksomhet var for fjern og avledet. Det var ingen direkte inntektsrelatert sammenheng mellom selskapets virksomhet og tilskuddene. Støtten var ikke noen avgjørende faktor for å sikre bosetning og stabil arbeidskraft, men var en helt generell ordning for å fremme trivsel blant den samlede befolkningen i kommunen.)
• HRD i Utv. 2018/638 (HR-2018-570-A) (Ericsson Television). (Et selskap hadde inngått avtale med en finansiell rådgiver om et tilretteleggingshonorar dersom det kom i stand en avtale om salg av aksjene i selskapet. Selskapet inngikk også avtale med en tilbyder om å anbefale tilbyderens bud overfor aksjonærene, men slik at anbefalingen kunne trekkes tilbake dersom det kom inn et gunstigere bud. I så fall skulle selskapet betale et termineringsgebyr til tilbyderen. Aksjene ble solgt til en annen tilbyder etter at styret hadde endret anbefaling. Hovedformålslæren fikk anvendelse, og retten la til grunn at det var hensynet til aksjonærene som var hovedformålet med bistanden fra den finansielle rådgiveren, og som utløste styrets skifte av anbefaling og dermed termineringsgebyret. Det var da ikke tilstrekkelig tilknytning mellom kostnadene og selskapets egne inntekter. Selskapet hadde da ikke fradragsrett etter sktl. § 6-1 eller § 6-24 for hverken tilretteleggingshonoraret eller termineringsgebyret.) Se nærmere emnet «Transaksjonskostnader mv.», pkt. 4.3.
• Kristiansand tingrett i Utv. 2014/81 (Stormberg AS) (Kostnader til kjøp av frivillige klimakvoter ble etter en konkret vurdering ansett som fradragsberettigede. Retten la til grunn at selskapets kjøp av frivillige klimakvoter var benyttet aktivt i markedsføringen.

Ved vurderingen av hovedformålet skal de objektivt konstaterbare omstendigheter som foreligger legges til grunn. Det må bl.a. legges vekt på om kostnaden var nødvendig og tilstrekkelig til å oppnå formålet, kostnadens objektive egnethet til å skape inntekt, i hvilken grad kostnaden kommer andre enn virksomheten til gode, om inntektsvirkningen kun har en indirekte effekt og om effekten er etterprøvbar og lar seg dokumentere. Se Utv. 2018/647 (HR-2018-00580-A (Salmar). I dette tilfellet var tilknytningen til inntektservervet fjernt og avledet, slik at vilkårene for fradrag ikke var oppfylt.

Er de ulike formålene innbyrdes avhengige og overlappende, vil det ikke nødvendigvis være avgjørende hvilket av disse formålene som kan betegnes som hovedformål. Det avgjørende vil da være om kostnadene er nødvendige og egnede til å fremme egen skattepliktig inntekt, se HRD i Utv. 2008/1135 (Rt. 2008/794) (Korsvold) (Tidligere næringslivsleder ble gitt fradrag for prosesskostnader som hadde betydning både for framtidig inntektsevne og omdømme.) Om et tilfelle hvor det ikke ble ansett å foreligge innbyrdes avhengige og overlappende formål, se Utv. 2018/638 (HR-2018-570-A) (Ericsson Television), som er referert ovenfor.

I HRD i Utv. 2020/1111 (HR-2020-2200-A) (straffesak) hadde selskapet kjøpt letetjenester i petroleumsvirksomheten for å oppnå refusjon fra staten. Høyesterett kom til at hovedformålslæren ikke kom til anvendelse i det tilfellet.

I noen tilfeller vil forskjellige formål knytte seg til forskjellige deler av en kostnadspost, for eksempel at et objekt benyttes dels i inntektsgivende aktivitet og dels privat, se for eksempel sktl. § 6-12. Tilsvarende gjelder for eksempel for personer som er på tjenestereiser, men som forlenger oppholdet av private grunner. Bare kostnader som knytter seg til den inntektsgivende aktiviteten er da fradragsberettiget. Se også HRD i Utv. 2012/1046 (Rt. 2012/744) (Skagen AS) (referert ovenfor. I avtaleverket var det foretatt en oppdeling av kostnadene som var godtatt av skattemyndighetene. Hovedformålslæren var da ikke relevant for løsningen.)

Hovedformålslæren kommer ikke til anvendelse dersom formålene referer seg til forskjellige deler av kostnadene. At det i slike tilfeller kan være praktisk vanskelig å ta stilling til hvor stor del av kostnadene som gjelder fradragsberettigede formål og hvor stor del som ikke gjør det, medfører ikke at hovedformålslæren får anvendelse. Det må da foretas en skjønnsmessig fordeling av kostnadene. Se HRD i Utv. 2018/619 (HR-2018-391-A) (Argentum) (Referert i emnet «Transaksjonskostnader mv.», pkt. 2).