Oppholdet i utlandet må være et arbeidsopphold. Det vil si at hovedformålet må være å utføre personlige tjenester av økonomisk karakter i eller utenfor et tjenesteforhold, men ikke som ledd i virksomhet. I utgangspunktet vil kravet om arbeidsopphold være oppfylt dersom skatt­yter er i et ansettelsesforhold og arbeider minst 50 prosent av full stilling. Se FSFIN § 2-1-3 første ledd.

Oppholdet vil fortsatt være et arbeidsopphold selv om

• skatt­yter har arbeidsfrie dager på linje med det som er vanlig i oppholdsstaten
• skatt­yter avvikler normale ferier under utenlandsoppholdet, for eksempel vanlige jule-, påske- og sommerferier
• skatt­yter har avspaseringsperioder i utlandet såfremt avspaseringen er opptjent ved arbeid i utlandet som kvalifiserer for skattenedsettelse
• skatt­yter bytter arbeidsgiver
• det samlede arbeidsoppholdet foregår i flere land utenom Norge

Oppholdet anses ikke som arbeidsopphold

• når skatt­yter har et ansettelsesforhold, men etter avtale med arbeidsgiver ikke er forpliktet til å utføre noe arbeid,
• når skatt­yter arbeider mindre enn femti prosent av full stilling,
• når hovedformålet med utenlandsoppholdet er studier eller ferie som arbeidsgiver gir lønn for, eller
• ved fravær fra arbeidet på grunn av sykdom, fødsel eller adopsjon når skatt­yter, før utreisen, visste eller burde ha visst at vilkårene for å motta sykepenger eller foreldrepenger i forbindelse med utenlandsoppholdet var oppfylt eller ville bli oppfylt i løpet av oppholdet, se FSFIN § 2-1-3 annet ledd.

Et utenlandsopphold kan skifte karakter underveis, f.eks. kan oppholdet skifte fra studieopphold til arbeidsopphold hvis en student avslutter eller tar en lengre pause fra studiene for å arbeide.