Hovedregelen etter skatteavtalene er at en person er bosatt i en stat hvis han i henhold til lovgivningen i denne staten er skattepliktig der på grunnlag av bosted, se f.eks. NSA art. 4 nr. 1. En person som er skattepliktig til en stat bare på grunnlag av kilder i den annen stat eller på grunnlag av formue som befinner seg der, vil ikke være skattepliktig som bosatt der etter skatteavtalen, se f.eks. NSA art. 4 nr. 1 bokstav a.

Dersom en skatt­yter som er skattepliktig som bosatt i Norge etter norsk intern rett også anses skattepliktig som bosatt i en annen stat etter intern rett i denne staten, vil det foreligge dobbelt bosted. Skatteavtalene inneholder regler om hvor en skatt­yter skal anses bosatt etter skatteavtalen i slike tilfeller.

Når en fysisk person blir ansett skattepliktig som bosatt i flere stater etter interne regler i disse statene, bestemmer avtalen art. 4 nr. 2 at:

• Skatt­yter skal anses for bosatt i det landet hvor han disponerer fast bolig.
• Har skatt­yter fast bolig i flere stater, er det avgjørende etter skatteavtalen, i hvilken av statene han har de «sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene)».
• Kan det ikke bringes på det rene i hvilken stat skatt­yter har sentrum for livsinteressene, eller skatt­yter ikke disponerer fast bolig i noen av statene, anses han for å være bosatt i den av statene hvor han har vanlig opphold.
• Først dersom bostedsspørsmålet ikke er avgjort etter dette, vil skatt­yter bli ansett for bosatt i den stat hvor han er statsborger.
• Løser heller ikke dette bostedsspørsmålet, skal spørsmålet avgjøres ved avtale mellom landene.

Som følge av reglene om skattemessig bosted ved inn- og utflytting er det ikke uvanlig at skatt­yter anses bosatt i Norge etter intern rett og i en annen stat etter skatteavtalen. En person kan være bosatt i en annen stat etter skatteavtalen selv om han har beholdt bolig i Norge. Vedkommende kan også oppholde seg i Norge mer enn det som er tillatt etter norsk intern rett for en person som er i ferd med å flytte ut eller for en person bosatt i utlandet som ikke ønsker å bli bosatt her, se pkt. 2.2 og pkt. 2.3.

Ved vurderingen etter art. 4 nr. 2 må det foretas en selvstendig vurdering av om skatt­yter har hatt fast bolig i henholdsvis Norge og oppholdslandet. Ved vurderingen av om skatt­yter fortsatt disponerer fast bolig i Norge, skal en skatt­yter ikke anses å disponere bolig i Norge når den er leid ut. Er boligen utleid til nær familie eller «andre som ikkje er på ein armlengdes avstand» anses skatt­yter likevel å disponere boligen. Det samme gjelder når boligen i Norge er leid ut på vilkår som gjør at skatt­yter uten for store vansker kan få faktisk råderett over boligen, for eksempel ved korttidsutleie som faller inn under skatteloven § 7-2 annet ledd.

Ved vurderingen av om skatt­yter har disponert fast bolig i oppholdslandet, skal det legges til grunn at et midlertidig opphold i et annet land på ca. ett år i alle fall kan være tilstrekkelig til at skatt­yter kan etablere fast bolig der. Se HRD i Utv. 2008/943 (Rt. 2008/577) (Sølvik). Skatt­yter kan også etter en konkret vurdering anses å disponere fast bolig i oppholdsstaten selv om oppholdet ikke overstiger ett år. I vurderingen vil det være avgjørende om boligen fremstår som en fast bolig. Det må avgrenses mot boliger som etter sin natur er til kortvarig bruk og knyttet til et bestemt formål ved oppholdet slik som ferie, forretningsreise, studiereise etc.

Ved vurderingen av hvor skatt­yter har de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene), skal det bl.a. tas hensyn til

• hvor skatt­yter arbeider
• utenlandsoppholdets varighet
• hvor arbeidsgiver hører hjemme
• om skatt­yter driver selvstendig virksomhet i en av statene
• hvorfra han forvalter sin eiendom
• hvor familien oppholder seg
• hvor han tilbringer sin fritid

Det skal foretas en helhetsvurdering der det skal tas hensyn til både økonomiske og personlige forhold. Det skal legges noe mer vekt på personlige forhold. For skatt­ytere med nær familie, dvs. ektefelle/samboer og/eller mindreårige barn, vil hvor familien oppholder seg være et sentralt moment i helhetsvurderingen. Om et tilfelle hvor et ektepar som disponerte fast bolig både i Storbritannia og Norge ble ansett skattepliktig til Norge etter skatteavtalen mellom Norge og Storbritannia, se LRD (LB-2015-135465) i Utv. 2016/1992. (Lagmannsretten kom til at ekteparet hadde sentrum for livsinteressene i Norge. Dette gjaldt både de personlige og økonomiske forbindelsene.)

Se også LRD (LB-2016-65406) i Utv. 2017/1282. (Skatt­yter hadde meldt flytting til Sveits i 1993, men hadde i de årene som saken omhandler (2004-2010), oppholdt seg et betydelig større antall dager i Norge enn i Sveits. Lagmannsretten kom til at det var i Norge skatt­yter hadde sentrum for livsinteressene, og at han derfor var skatteavtalemessig bosatt i Norge. Lagmannsretten la særlig vekt på at skatt­yters arbeid var sterkt tilknyttet Norge, samt at han hadde samboerforhold og tillitsverv i Norge.)

Ved vurderingen av hvor skatt­yter skal anses å ha vanlig opphold, er det hvor skatt­yter har oppholdt seg i den perioden utenlandsoppholdet varer, som skal vurderes.

Hvor skatt­yter disponerer fast bolig, hvor vedkommende har de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser og hvor vedkommende har vanlig opphold, er kriterier som forutsetter vurdering over en viss tid. Varigheten av oppholdet er derfor et moment ved vurderingen. Dette innebærer at helt kortvarige opphold i en stat normalt ikke kan medføre at en person skal anses skattemessig bosatt der etter disse kriteriene i skatteavtalen. Det er imidlertid ikke grunnlag for, verken i bestemmelsens ordlyd eller i kommentarene til OECDs mønsteravtale, å angi en nedre tidsgrense for at et opphold i en stat skal kunne føre til at en person anses skattemessig bosatt der etter skatteavtale, se FIN 8. juni 2006 i Utv. 2006/1126.

I de tilfellene hvor skatt­yter blir ansett bosatt i flere stater, fordi skattemyndighetene anser ham som bosatt der etter skatteavtalen, må skatt­yter selv ta opp dobbeltbeskatningen med kompetent myndighet i det landet han mener seg bosatt, dvs. enten i Norge eller i utlandet. I Norge skal slike henvendelser rettes til Skattedirektoratet eller Finansdepartementet.

Det er skatt­yter som må gjøre skattemyndighetene oppmerksomme på at det foreligger dobbelt bosted etter skatteavtalen og eventuelt kreve at bostedet etter avtalen skal flyttes fra Norge til den andre staten. En skatt­yter som påberoper seg å være bosatt i en annen stat etter skatteavtalen må for hvert år kunne sannsynliggjøre/kunne legge frem opplysninger/dokumentasjon som viser at vilkårene for å anse ham bosatt i den andre staten etter skatteavtalen er oppfylt.

En bekreftelse utstedt av skattemyndighetene i oppholdslandet om at skatt­yter anses skattemessig bosatt der etter skatteavtalen (Certificate of Residence), vil i de fleste tilfeller være tilstrekkelig for å sannsynliggjøre skattemessig bosted etter art. 4 nr. 1. Bekreftelsen må være i original, angi hvilken tidsperiode den gjelder for, og vise til skatteavtalen med Norge.

Fremleggelse av skjema 6166 - Certification of U.S. Tax Residency er tilstrekkelig dokumentasjon på at skatt­yter er bosatt i USA etter skatteavtalen artikkel 3 nr. 1.

Fremleggelse av bostedsbekreftelse fra skattemyndighetene i Portugal som bekrefter at skatt­yter er bosatt der etter art. 4 nr. 1, er tilstrekkelig også for skatt­ytere som har såkalt NHR-status («Non-Habitual Resident» eller «Non-regular Resident»). Se f.eks. avgjørelse av Skatteklagenemnda (Stor avdeling) 01 NS 96/2020.

Se HRD i Utv. 2010/1 (Rt. 2009/1577) (Stolt-Nielsen). (En erklæring fra britiske skattemyndigheter som bekreftet at skatt­yter var skattemessig bosatt i Storbritannia etter skatteavtalen mellom Storbritannia og Norge ble ansett som tilstrekkelig dokumentasjon for at skatt­yter skulle anses bosatt i Storbritannia etter art. 4 nr. 1.).

I visse tilfeller kan det være grunnlag for å kreve fremlagt ytterligere opplysninger og dokumentasjon. Det gjelder blant annet når bostedsbestemmelsen i skatteavtalen har en ordlyd som avviker fra mønsteravtalen, eller skatteavtalen inneholder særbestemmelser. Se for eksempel skatteavtalen med Sveits art. 4 nr. 4.

I tillegg til bostedsbekreftelsen må skatt­yter på forespørsel kunne redegjøre for oppholdet i den andre staten, herunder hvor lenge oppholdet har vart/vil vare samt bolig- og arbeidsmessig tilknytning til Norge og den andre staten. For å vurdere hvor skatt­yter har sentrum for livsinteressene, kan skattekontoret også be om opplysninger om skatt­yters økonomiske og personlige forbindelser til Norge og den andre staten, herunder opplysninger om opphold i Norge i løpet av utenlandsoppholdet.