11-3.2 § 11-3 første ledd – Innførsel av tjenester

Det er to hovedspørsmål knyttet til avgiftsberegning ved internasjonal tjenestehandel. For det første hvor, i hvilket land, avgift skal beregnes og betales, og for det andre hvem som skal beregne og betale avgiften. Hvor avgiften skal betales er regulert i § 3-30. Spørsmålet om hvem som skal betale, reguleres i § 11-3. Første ledd gjelder fjernleverbare tjenester som nevnt i § 3-30 første til tredje ledd. Annet ledd gjelder fjernleverbare tjenester i form av elektroniske tjenester, herunder elektroniske kommunikasjonstjenester, etter § 3-30 fjerde og femte ledd.

Omvendt avgiftsplikt (reverse charge)Tjenesteyter beregner og betaler merverdiavgiften ved omsetning av tjenester innen merverdiavgiftsområdet. Ved innførsel av tjenester til merverdiavgiftsområdet ville en videreføring av dette prinsippet medført at den utenlandske tjenesteyteren måtte registrere seg her for merverdiavgift, eventuelt ved avgiftsrepresentant. Dette er en administrativt krevende måte å gjennomføre avgiftsinnbetalingen på. Fremgangsmåten ville dessuten (sett fra avgiftsmyndighetens side) kunne være vanskelig å kontrollere. I likhet med de fleste land som praktiserer et merverdiavgiftssystem, herunder alle EU-landene, har Norge derfor innført regler om omvendt avgiftsplikt (reverse charge), tidligere betegnet som snudd avregning, ved omsetning til næringsdrivende mv. Dette innebærer at ansvaret for beregning av merverdiavgiften overføres fra den som yter tjenesten, til den som mottar eller anskaffer tjenesten.

Dersom en tjeneste kjøpes utenfor merverdiavgiftsområdet, og kjøpet omfattes av § 3-30 første til tredje ledd, skal den som mottar tjenesten i Norge beregne og betale merverdiavgiften. De nærmere regler for beregning og innberetning av merverdiavgiften er fastsatt i §§ 4-12, 15-1 annet ledd, og skatteforvaltningsloven § 8-3.

Som det fremgår av § 3-30 annet ledd, gjelder avgiftsplikten dersom mottaker er «næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet». Det vises for øvrig til omtalen av denne bestemmelsen ovenfor i kap. 3-30.3. Innenfor de betalingspliktige enhetene eller subjektene kan det imidlertid oppstå tvil om hvem som er den egentlige betalingspliktige. Det kan for eksempel tenkes at en kommunal skole kjøper fjernleverbare tjenester fra utlandet. Spørsmålet blir om det i dette tilfellet er kommunen sentralt, skolen selv eller andre enheter innenfor kommunen som skal foreta avgiftsberegningen. I utgangspunktet må betalingsansvaret påligge kommunen siden den er én avgiftspliktig virksomhet. Hvis skolen er særskilt registrert i Merverdiavgiftsregisteret, vil betalingsansvaret imidlertid ligge hos skolen selv.

Også når det gjelder statlige eller statlig eide institusjoner kan slike spørsmål oppstå, se nærmere kap. 2-1.5. Når det gjelder skatteetaten, er denne ansett for å være én enhet. Ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet, vil derfor skatteetaten som sådan bli betalingspliktig. Skattedirektoratet vil opptre som ansvarlig på vegne av etaten.

Ikke-registrerte mottakere – beløpsgrenseBeløpsgrensen i første ledd annet punktum er en materiell begrensning i avgiftsplikten. Kjøp av tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet av en art som i utgangspunktet er avgiftspliktige i Norge, utløser ikke plikt til å beregne og betale avgift før de samlede kjøp for en termin overstiger 2 000 kroner, merverdiavgift ikke medregnet. Beløpsgrensen er satt av effektivitetshensyn. Regelen gjelder bare for mottakere/betalingspliktige som ikke er eller skal være registrert i Merverdiavgiftsregisteret, og som derfor ved kjøp over beløpsgrensen plikter å levere mva-melding etter skatteforvaltningsforskriften § 8-3-9.

Dersom en næringsdrivende som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret (for eksempel en lege, finansinstitusjon osv.) kjøper fjernleverbare tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet for 1 000 kroner i perioden januar til og med mars (første termin, jf. skatteforvaltningsforskriften § 8-3-9 annet ledd), oppstår ingen plikt til å beregne og innbetale merverdiavgift siden beløpet er lavere enn beløpsgrensen. Det skal heller ikke leveres mva-melding for denne terminen; se skatteforvaltningsloven § 8-3 annet ledd tredje punktum.

Dersom mottakeren i eksempelet ovenfor er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal avgiften tas med på den ordinære mva-melding. For registrerte mottakere gjelder ingen beløpsgrense.

Enkeltsaker

Bruk av underleverandør I BFU 87/02 uttaler Skattedirektoratet at salg av tjenester som kan fjernleveres fra utlandet til Norge, ikke utløser plikt til registrering av selger ved representant i Norge. De norske kundene skal selv beregne og betale avgiften etter reglene om omvendt avgiftsplikt, tidligere betegnet som «snudd avregning». Dette gjelder selv om tjenestene utføres ved hjelp av underleverandør hjemmehørende i Norge. (Saken gjaldt ikke elektroniske kommunikasjonstjenester omfattet av § 3-30 fjerde og femte ledd.)