3-30.3 § 3-30 første til tredje ledd – Kjøp av fjernleverbare tjenester fra steder utenfor merverdiavgiftsområdet

Det skal betales merverdiavgift etter mval. § 3-30 første ledd av fjernleverbare tjenester som er kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet, og som er avgiftspliktig ved innenlands omsetning, jf. § 3-30 annet ledd. Etter definisjonen i mval. § 1-3 første ledd bokstav i, er fjernleverbare tjenester der utførelsen eller leveringen etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted.

Avgiftsplikt oppstår når tjenesten leveres til mottaker som er næringsdrivende hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet eller offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet, dvs. stat, kommune og institusjon som eies eller drives av stat eller kommune i Norge. Med mindre det dokumenteres at tjenesten er avgiftsberegnet i utlandet, gjelder avgiftsplikten også når tjenesten leveres til mottaker utenfor merverdiavgiftsområdet hvis tjenesten er til bruk i merverdiavgiftsområdet av noen som nevnt i foregående punktum, jf. § 3-30 tredje ledd.

Tjenesten må være avgiftspliktig ved omsetning i merverdiavgiftsområdetI annet ledd annet alternativ fastsettes et vilkår om at tjenesten må være avgiftspliktig ved innenlands omsetning for at den skal falle inn under avgiftsplikten. Dette betyr for eksempel at kjøp av en undervisningstjeneste eller en finansiell tjeneste fra utlandet ikke skal avgiftsberegnes. Siden et av hovedformålene med bestemmelsen i § 3-30 er å skap, konkurransenøytralitet mellom norske og utenlandske tjenesteytere, er det naturlig at det oppstilles et slikt vilkår.

Kjøp Det følger av mval. § 3-30 første ledd at det kun er kjøp av tjenester, og ikke generell innførsel av tjenester, som omfattes av bestemmelsen. Dette innebærer for eksempel at tjenester mottatt som gave ikke omfattes.

Innførsel innenfor samme subjekt Etter mval. § 2-2 første ledd anses flere virksomheter som drives av samme eier, som én avgiftspliktig virksomhet. Yting av tjenester mellom slike virksomheter blir ikke ansett som omsetning mellom virksomhetene. Finansdepartementet har i brev av 2. juli 2002 uttalt at det samme må gjelde når den ene av slike virksomheter er hjemmehørende i utlandet (nå utenfor merverdiavgiftsområdet). Ved overføring av tjenester mellom eksempelvis en utenlandsk filial og et norsk hovedkontor, skal hovedkontoret ikke beregne avgift etter bestemmelsene i § 3-30. Departementet uttaler i ovennevnte brev at dette ikke gjelder transaksjoner mellom atskilte selskaper. Det skal derfor beregnes merverdiavgift når det omsettes avgiftspliktige tjenester fra et utenlandsk selskap til et norsk selskap som inngår i samme konsern. Fellesregistrering Hvis det utenlandske selskapet driver representantregistrert virksomhet i Norge, kan selskapet fellesregistreres med det norske selskapet hvis vilkårene i mval. § 2-2 tredje ledd for øvrig er oppfylt. Det utenlandske selskapet vil imidlertid bare kunne bli fellesregistrert med det norske selskapet for den del av sin virksomhet som drives i Norge. Departementet har i nevnte brev uttalt at i et slikt tilfelle vil overføring av tjenester fra den utenlandske delen av det representantregistrerte selskapet til det norske selskapet i fellesregistreringen, utgjøre et kjøp som skal avgiftsberegnes. Skjer overføringen derimot fra det utenlandske selskap til dets egen fellesregistrerte virksomhetsdel i Norge, vil transaksjonen fremdeles måtte sees som en ikke-avgiftspliktig intern overføring innen samme rettssubjekt.

Fjernleverbare tjenesterMval. § 3-30 gjelder videre ikke alle tjenester. Som nevnt ovenfor, er det et grunnleggende vilkår etter annet ledd at tjenesten er avgiftspliktig ved innenlands omsetning. Men det oppstilles en ytterligere begrensning i første ledd ved at det kun er fjernleverbare tjenester som omfattes. Denne begrensningen har en parallell i mval. § 6-22 annet ledd, jf. kap. 6-22.3 nedenfor, som omhandler vilkårene for avgiftsfri fakturering av tjenester til utenlandske mottakere. Tjenester som «kan» fjernleveresDet er tjenestens art, dvs. om det er mulig å fjernlevere den aktuelle type tjeneste, som er avgjørende for om den faller inn under bestemmelsen. At tjenesten rent faktisk er knyttet til et sted er ikke avgjørende. For eksempel er tjenester som gjelder programmering og design av software å anse som fjernleverbare tjenester til tross for at de kan fremstå som stedbundne. Finansdepartementet uttalte således i brev av 28. oktober 2005 at slike tjenester måtte anses fjernleverbare selv om de av sikkerhetsmessige grunner i det konkrete tilfellet måtte utføres på et bestemt angitt sted, idet det avgjørende er om tjenesten etter sin art kan knyttes til et bestemt fysisk sted. For en generell omtale av begrepet fjernleverbare tjenester vises til kap. 1-3.10 og ellers til kasuistikken nedenfor og i kap. 6-22.4.

Næringsdrivende mv.Av mval. § 3-30 annet ledd følger som nevnt ytterligere begrensninger i avgiftsplikten ved at avgiftsplikt i Norge bare utløses dersom mottakeren er «næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet.»

Hvem som skal anses som næringsdrivende, må avgjøres på bakgrunn av de alminnelige regler. Merverdiavgiftsloven har ingen egen definisjon av begrepet «næringsdrivende». Ved den nærmere bestemmelse av begrepet vil det være naturlig å se hen til generell praksis fra merverdiavgiftsretten. Siden merverdiavgiftsloven ikke omfatter alle næringsområder, kan det imidlertid oppstå grensespørsmål. I slike tilfeller vil det kunne være naturlig å se hen til praksis fra skatteretten.

Ideelle organisasjoner Veldedige og allmennyttige organisasjoner og institusjoner vil ved siden av den ideelle virksomheten kunne drive næringsvirksomhet; for eksempel kan et idrettslag drive avgiftspliktig salg av supporterutstyr, kiosksalg, osv. Dersom slike organisasjoner kjøper en tjeneste fra utlandet, må det vurderes om tjenesten skal benyttes i den ideelle del av virksomheten eller i næringsvirksomheten. Kun i de tilfeller tjenesten skal benyttes innen næringsvirksomheten vil det utløse avgiftsplikt i Norge etter § 3-30 første til tredje ledd.

Privat brukTilsvarende spørsmål oppstår dersom en person som driver et enkeltpersonforetak kjøper en tjeneste fra utlandet. Også i slike tilfeller må det vurderes om tjenesten skal benyttes privat (ingen avgift) eller innen næringsvirksomheten (avgiftsplikt etter § 3-30). Dersom tjenesten i slike tilfeller skal benyttes både privat og i næringsvirksomheten, vil det foreligge en plikt til forholdsmessig avgiftsberegning.

HoldingselskapSkattedirektoratet har i brev av 22. juli 2011 til et skattekontor uttalt at et holdingsselskap som har som eneste formål å eie aksjer i datterselskapet, ikke driver næringsvirksomhet i merverdiavgiftslovens forstand, men passiv kapitalforvaltning. Et tilfelle omtalt i en uttalelse fra Direktøren for skattevesenet, referert i U nr. 3/1971, var etter direktoratets oppfatning ikke sammenliknbart. Uttalelsen gjaldt en enke som satt i uskiftet bo og oppebar lisensavgifter fra et selskap som utnyttet en patentert oppfinnelse som hennes avdøde ektemann sto bak. Hun ble ansett som næringsdrivende etter mval. 1969 § 10. Etter Skattedirektoratets oppfatning er utnyttelse av en rettighet ingen passiv kapitalforvaltning. Når enken stiller den avdøde ektemanns oppfinnelse til disposisjon for en annen mot vederlag, er dette en aktiv disposisjon fra hennes side som på visse vilkår kan bli å betrakte som næringsvirksomhet.

Borgargting lagmannsretts dom av 9. november 2015 (Zymtech Holding AS) – (nektet fremmet for HR)

Et holdingselskap som hadde til formål å eie og utvikle virksomhet innenfor bioteknologi anskaffet konsulenttjenester fra to av selskapets hovedaksjonær gjennom deres utenlandske selskaper. Tjenestene ble i det vesentlig brukt i datterselskapet. Selskapet fikk etterberegnet utgående merverdiavgift på fjernleverbare tjenester og ble ilagt 20 prosent tilleggsavgift. Saken gjaldt særlig spørsmål om holdingselskapet var næringsdrivende. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at holdingselskapet hadde hatt en aktivitet som gikk utover hva som var normalt for å følge opp eierposisjonen. Lagmannsretten fant at vedtaket om etterberegning og tilleggskatt var gyldig, og forkastet anken.

Skattedirektoratet har hatt til vurdering et tilfelle hvor et svensk selskap selger fjernleverbare tjenester til et annet svensk selskap innenfor samme fellesregistrering. På grunn av fellesregistreringen påløp ikke merverdiavgift. Tjenestene var imidlertid delvis til bruk i det mottakende selskapets norske filial. Vi antok at den norske filial var avgiftspliktig etter mval. § 3-30 tredje ledd for den del av tjenestene som var til bruk her i landet.

KonkursboKlagenemnda for merverdiavgift har i vedtak av 12. desember 2011 i KMVA 7219 ansett et konkursbo som næringsdrivende etter mval. § 3-30 annet ledd og pliktig til å beregne merverdiavgift etter reglene om snudd avregning.

Mottaker hjemmehørende i merverdiavgiftsområdetKravet om at mottaker må være hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet, er blant annet begrunnet med at avgiftsmyndighetene i Norge må ha noen å forholde seg til ved avgiftsoppkrevingen, idet det er mottakeren og ikke (den utenlandske) tjenesteyteren som skal beregne og betale norsk merverdiavgift.

I departementets merknader til tidligere forskrift nr. 121 av 15. juni 2001, er det i denne sammenheng uttalt at etablering av en filial eller et annet fast forretningssted i Norge er tilstrekkelig til å bli ansett hjemmehørende i Norge. Det er antatt at det samme må gjelde en utenlandsk næringsdrivende som er registrert i Norge ved representant, begrenset til den virksomhet som er omfattet av representantregistreringen. Representantregistreringen kan her sies å erstatte den utenlandske næringsdrivendes manglende egenetablering i Norge.

OmgåelseEtter mval. § 3-30 annet ledd er det som nevnt, et vilkår for avgiftsplikt at tjenesten leveres til mottaker hjemmehørende i Norge. Det kan imidlertid tenkes at leveringen kanaliseres gjennom mottakers etablering i utlandet (hovedkontor/filial) for senere å bli overført til bruk i Norge. For å hindre slike omgåelser bestemmer tredje ledd at det også utløser avgiftsplikt i Norge i de tilfeller tjenesten leveres til mottaker i utlandet hvis den rent faktisk er til bruk i Norge. Imidlertid vil slik avgiftsplikt ikke statueres dersom det i et slikt tilfelle kan dokumenteres at tjenesten (allerede) er avgiftsberegnet i utlandet, jf. annet ledd annet punktum.

Det samme ble lagt til grunn i BFU 88/02 i et tilfelle hvor en tjeneste kjøpt fra utlandet rent faktisk ble levert til et selskap i Norge, men fakturert et annet selskap i utlandet. Det ble uttalt at norsk mottaker i et slikt tilfelle måtte beregne avgift etter tidligere forskrift nr. 121 på grunnlag av fakturering til det kjøpende selskap i utlandet.

Som det fremgår gjelder tredje ledd den situasjon hvor mottakeren er hjemmehørende i utlandet, men tjenesten brukes i Norge. Utenfor faller de tilfeller hvor mottakeren er hjemmehørende i Norge, men faren for dobbeltbeskatning skyldes at selgeren likevel, uten å være forpliktet, har innberettet merverdiavgift i sin hjemstat. Slike tilfeller må vurderes etter hovedregelen i første og annet ledd. I en uttalelse fra Skatt øst av 27. juni 2014 til et advokatfirma antas det at dobbeltbeskatningsfaren i et slikt tilfelle ikke hindret at norsk kjøper måtte beregne norsk merverdiavgift ved snudd avregning. Det aktuelle selskap, som kjøpte konsulenttjenester mv. fra utlandet, måtte således beregne avgift også på tjenester hvor selgeren hadde beregnet lokal merverdiavgift til tross for at mottakeren var hjemmehørende i Norge.

Enkeltsaker

Borgarting lagmannsretts dom av 29. november 2017 – Teleworld AS

Teleworld AS drev virksomhet med omsetning av spåtjenester, utført av spåkoner som befant seg i Norge. Selskapet var hjemmehørende på Svalbard, og solgte tjenester som etter sin art var fjernleverbare, til norske forbrukere. Skattekontoret etterberegnet merverdiavgift på tjenestene som innenlandsk omsetning. Spørsmålet i saken var om det var rettslig grunnlag for å anse selskapets omsetning som innenlandsk omsetning basert på en konkret helhetsvurdering av hvordan leverandøren innrettet virksomheten mot det norske markedet, eller om mval. (1969) § 65 a med tilhørende forskrift uttømmende regulerte avgiftsplikten for fjernleverbare tjenester. Lagmannsretten kom til at det ikke var rettslig grunnlag for å avgiftsbelegge fjernleverbare tjenester solgt fra utenlandsk selskap til norske forbrukere, basert på omsetningens tilknytning til Norge. Rt.2006.364 (Ifi Oy), som gjaldt forsendelsessalg av varer til forbrukere i Norge, kunne ikke føre til et annet resultat. Det avgiftsmessige «hullet» som derved foreligger ved salg av tjenester fra utlandet til norske forbrukere, må i tilfelle tettes av lovgiver.

KMVA 8132 av 23. juni 2014

Klagenemnda for merverdiavgift var uenig med skattekontoret i at det forelå innenlandsk omsetning av konsulenttjenester som gjaldt rådgivning omkring daglig ledelse, organisasjonsutvikling, salgsrådgivning, produktporteføljerådgivning og akkvisjonsforhandlinger. Etterberegning av utgående merverdiavgift ble opphevet. Nemnda la til grunn at ovennevnte tjenester etter sin art var fjernleverbare og var anskaffet fra utenlandsk selger. Da spilte det ingen rolle at den person som utførte tjenestene for selskapet, var hjemmehørende i Norge. Avgift var riktig beregnet av kjøper etter reglene for snudd avregning.

KMVA 8119 av 7. april 2014

Klagenemnda for merverdiavgift konkluderte med at et norsk holdingselskap som hadde anskaffet due dilligence tjenester og andre rådgivningstjenester fra utenlandske tjenesteytere, pliktet å svare merverdiavgift etter reglene for snudd avregning. Tjenestene var etter sin art fjernleverbare og holdingselskapet måtte anses som næringsdrivende i relasjon til mval. § 3-30 da dets virksomhet ikke var begrenset til å eie aksjer i sine datterselskaper, såkalt passiv kapitalforvaltning, Det hadde dessuten utøvd en aktiv eierforvaltning vis a vis sine datterselskap, bl.a. hadde det ved en rekke anledninger leid ut sin daglige leder til ett av dem.

Revisjon Revisjonstjenester antas å være fjernleverbare, se også Skattedirektoratets brev av 14. september 2007 til et advokatfirma hvor dette forutsettes.

Internett Skattedirektoratet har i brev av 15. juni 2001 til en næringsdrivende uttalt at nyhetsbrev distribuert på Internett utgjør en tjeneste som kan fjernleveres. Det kan her legges til at Digitale produkter digitale produkter levert over Internett vil anses som tjenester og ikke varer, se også Ot.prp. nr. 2 (2000–01) s. 49. Dessuten vil alle tjenester som leveres over Internett være tjenester som kan fjernleveres.

Formidling I brev av 25. juli 2001 til Skattedirektoratet har Finansdepartementet sagt seg enig i Skattedirektoratets syn når det gjelder ulike formidlingstjenester. Skattedirektoratets hovedsynspunkt var at formidlingstjenester, herunder skipsmeglertjenester og vareagenttjenester, måtte anses som tjenester som kunne fjernleveres. Når det gjaldt eiendomsmeglertjenester, mente imidlertid direktoratet at disse tjenestene måtte anses knyttet til det sted hvor eiendommen var beliggende, og at slike tjenester ikke kunne fjernleveres.

Skattedirektoratet har i brev av 23. november 2001 til en næringsdrivende uttalt at formidling av arbeidskraft er en tjeneste som kan fjernleveres.

BesiktigelseTjenester knyttet til besiktigelse vil som utgangspunkt anses som stedbundne, jf. f.eks. BFU 67/04 hvor Skattedirektoratet forutsetter at kjøp av en besiktigelsestjeneste fra utenlandsk besiktigelsesmann i forbindelse med skipshavari i utlandet ikke kunne ses som kjøp av en fjernleverbar tjeneste. En besiktigelse må foretas der objektet for besiktigelsen befinner seg og vil således være knyttet til et bestemt fysisk sted. Dette må gjelde selv om besiktigelsesmannens beregninger og konklusjoner blir innarbeidet i en rapport som senere blir oversendt oppdragsgiver.

Regnskap Skattedirektoratet har i brev av 10. januar 2002 til en næringsdrivende uttalt at regnskapstjenester og tjenester i form av rådgivning vil være tjenester som kan fjernleveres fordi utførelsen eller leveringen av tjenestene vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted. Dette innebærer at dersom en utenlandsk tjenesteyter (uten fast forretningssted i Norge) yter slike tjenester overfor næringsdrivende mottakere mv. hjemmehørende i Norge, skal den utenlandske tjenesteyteren ikke registrere seg for merverdiavgift i Norge. Merverdiavgift i Norge skal i stedet beregnes og betales av den norske mottakeren.

Reklame Reklame vil som utgangspunkt anses som en fjernleverbar tjeneste. Skattedirektoratet uttalte således i brev av 5. juli 2002 til et revisjonsbyrå at en utenlandsk næringsdrivende som solgte reklameplass i brosjyrer som ble distribuert til husstander i Norge, måtte anses å selge en fjernleverbar tjeneste. Brosjyrene ble trykket i Tyskland og distribuert i Norge ved bruk av norsk underleverandør. Den utenlandske næringsdrivende skulle ikke registreres for reklamevirksomhet i Norge. Merverdiavgift som påløp ved salg av reklameplass skulle beregnes og betales av kjøperne av tjenesten ved bruk av «snudd avregning». I samme retning går Skattedirektoratet brev av 10. desember 2001 til Justisdepartementet hvor det forutsettes at annonsering i aviser og tidsskrifter er tjenester som kan fjernleveres.

Kundepleie mv.I vedtak av 30. juli 2004 i KMVA 5194 forutsettes videre at kjøp av gitte tjenester knyttet til markedsføring og kundepleie var fjernleverbare. Et selskap hjemmehørende i Norge drev reisebyråvirksomhet og hadde spesialisert seg på flytransport av sjøfolk og offshorepersonell over hele verden. Selskapet kjøpte bl.a. tjenester vedrørende salgsfremstøt og kundepleie på det sted kundene befant seg. Klagenemnda la til grunn at de tjenester som ble kjøpt av selskapet var fjernleverbare.

Stands på messer Skattedirektoratet antar at utleie av stands på messer må ses som stedbundne tjenester. Et skattekontor har også i et brev av 2. juli 2010 til en messearrangør forutsatt dette.

Kongresser o.l. I en sak som primært gjaldt omfanget av unntaket for undervisningstjenester, har Skattedirektoratet uttalt at arrangement av en kongress ikke vil være en tjeneste som kan fjernleveres. Forutsetningen for denne uttalelsen var at arrangementet etter sitt innhold ikke falt utenfor loven, jf. det grunnleggende vilkåret om avgiftsplikt i tidligere forskrift nr. 121 § 1 første ledd. Begrunnelsen for at tjenesten ikke kunne anses fjernlevert var at utførelsen av de tjenester som normalt tilbys ved slike arrangementer (forelesninger, seminarer, workshop osv.) vil være knyttet til det sted hvor kongressen avholdes.

Advokattjenester Skattedirektoratet har i brev av 29. mai 2002 til Den Norske Advokatforening uttalt at advokattjenester i all hovedsak vil være tjenester som kan fjernleveres. Dette vil imidlertid ikke gjelde (advokat)tjenester knyttet til prosesser for domstolene, herunder voldgiftsdomstoler. Begrunnelsen for dette er at tjenesten med å opptre eller representere noen i retten må sies å være knyttet til et bestemt fysisk sted, nemlig retten/domstolen. Dette innebærer at næringsdrivende mv. hjemmehørende i Norge som mottar tjenester i forbindelse med retts-/voldgiftssaker i utlandet, ikke vil være forpliktet til å beregne norsk merverdiavgift. Finansdepartementet har i brev av 14. mai 2002 til Skattedirektoratet uttalt at skjæringstidspunktet for når en tjeneste skal anses som forberedende og ikke knyttet til prosessen, bør være tidspunktet for når det tas formelt skritt for å starte en prosess. Dette vil være tidspunktet for blant annet fremsettelse av stevning, begjæring om offentlig skifte, konkursbegjæring og lignende. Tjenester som utføres etter dette tidspunktet vil dermed anses som avgiftspliktige i det land prosessen skjer. Høyesterett er i dom av 11. oktober 2012 i sak vedrørende Norwegian Claims Link AS (Rt 2012 s. 1547) kommet til samme resultat. I nevnte brev har Finansdepartementet uttalt at når utenlandske advokater bistår i rettssaker for norske domstoler, skal advokaten i utgangspunktet registrere seg for merverdiavgift i Norge. Imidlertid er det åpnet opp for at avgiften i Norge i stedet kan beregnes og betales av den norske klienten (snudd avregning) dersom denne er næringsdrivende. Det samme må trolig også gjelde offentlige institusjoner.

I KMVA 5644 av 5. oktober 2006 var spørsmålet om advokattjenester som ikke har tilknytning til domstolsbehandling, var fjernleverbare. Skattedirektoratet avgjorde saken, jf. tidligere merverdiavgiftslov § 56 tredje ledd, og la vekt på at advokattjenestene ved en muntlig høring i Den amerikanske handelskommisjon i forbindelse med dumpingsaker i USA, var så knyttet til kommisjonens lokaler i Washington at de ikke kunne anses fjernleverbare. I samme klagesak var det også spørsmål om Lobbytjenesterlobbytjenester, knyttet til personer/beslutningstakere i USA som hadde innflytelse på vurderingene i handelskommisjonene, kunne anses fjernleverbare. Direktoratet la etter en konkret vurdering til grunn at lobbytjenestene ikke var fjernleverbare.

Leie av arbeidskraft I F 20. september 2001 har Skattedirektoratet uttalt at utleie av arbeidskraft er en tjeneste som kan fjernleveres. Ved innleie av arbeidskraft fra utlandet skal derfor mottaker hjemmehørende i Norge, beregne og betale norsk merverdiavgift. Tilsvarende vil det ikke foreligge registreringsplikt for merverdiavgift i Norge for den utenlandske utleieren. Ved vurderingen av om forholdet skal anses som leie av arbeidskraft eller kjøp av en bestemt tjeneste, må det blant annet legges vekt på hvem som har ansvaret for arbeidsresultatet, hvem som holder driftsmidler og hvem som har instruksjonsmyndigheten under arbeidet. I Høyesteretts dom inntatt i Rt 2007 s. 1401 (Norsk Helikopter AS) fikk staten medhold i at utleie av arbeidskraft måtte anses som en fjernleverbar tjeneste. Høyesterett uttalte at hvorvidt en tjeneste kan fjernleveres, må bedømmes ut fra tjenestens art, og ikke ut fra hva som er avtalt for den aktuelle tjeneste. Det avgjørende for om tjenesten er fjernleverbar, er om levering eller utførelse ut fra tjenestens karakter er knyttet til et bestemt sted. Høyesterett uttalte videre at utleie av arbeidskraft etter sin art ikke er knyttet til noe bestemt oppfyllelsessted, idet det må skilles mellom oppfyllelsesstedet for utførelsen av arbeidet, og oppfyllelsesstedet for utleien. Utleierens forpliktelse blir oppfylt ved at arbeidskraften blir stilt til disposisjon.

Datatjenester Skattedirektoratet har i BFU 88/02 uttalt at tjenester som gjelder installering og testing av datasystemer er tjenester som kan fjernleveres. Det samme ble uttalt om tjenester som gjelder vedlikehold av programvare. Det ble forutsatt at det var mulig rent teknisk å fjernlevere tjenestene. Det spilte da ingen rolle om noe av arbeidet ble utført hos kunden i Norge ved bruk av egne ansatte eller ved bruk av underleverandører.

At tjenester som går ut på å installere dataprogramvare på kunders datamaskiner, må anses som fjernleverbare tjenester, ble også uttalt i Skattedirektoratets brev av 30. juni 2003 til et advokatfirma. Også i dette tilfellet ble installasjonen rent faktisk gjennomført ved inntasting av kommandoer direkte på kundenes datamaskiner. Tjenesteyter som var hjemmehørende i utlandet skulle ikke registreres i Norge. Avgiften skulle beregnes og innbetales av kjøper ved bruk av «snudd avregning». Det ble uttalt at det er uten betydning i slike tilfeller at tjenesten blir utført i Norge så lenge tjenesten etter sin art kan fjernleveres.

Telekort I BFU 84/02 uttalte Skattedirektoratet at en norsk næringsdrivende som solgte telekort pålydende et visst antall tellerskritt innkjøpt fra en utenlandsk teleoperatør, måtte anses å formidle salg av forhåndsbetalte telekommunikasjonstjenester mellom den utenlandske teleoperatøren og kunder i Norge. Det ble lagt vekt på at den norske selgeren ikke hadde noe selvstendig ansvar overfor kjøperne av kortene for utførelsen av teletjenestene. Eventuell avgift på salget av telekommunikasjonstjenestene skulle beregnes og betales av kjøper av kortene ved bruk av «snudd avregning».