3-9.4 § 3-9 tredje ledd – Tvangssalg ved medhjelper

Namsmyndighetenes gjennomføring av tvangssalg omfattes av unntaket for offentlig myndighetsutøvelse som ble tatt inn i loven ved merverdiavgiftsreformen 2001. Unntaket omfattet imidlertid ikke tjenester fra medhjelpere som namsmyndighetene benytter til å gjennomføre tvangssalget, idet disse ble ansett som underleverandører til myndighetene, jf. omtalen av paragrafens første ledd ovenfor. Siden godtgjørelsen til medhjelperen, som hovedregel, fastsettes i prosentsatser av salgssummen, ville en avgiftsberegning i utgangspunktet medføre en reduksjon i medhjelperens godtgjørelse. En økning av satsene for å dekke avgiften ble også ansett uheldig idet dette ville ramme skyldnerne. På denne bakgrunn og med henvisning til at medhjelperne oppnevnes av det offentlige for å bistå til gjennomføringen av en tvangsforretning, fant Finansdepartementet å kunne unnta medhjelperne fra avgiftsplikt. Det ble også vist til at en reduksjon i medhjelpernes godtgjørelse fremstod som en utilsiktet virkning av merverdiavgiftsreformen, som kunne gjøre det vanskeligere å få tak i medhjelpere, med de uheldige konsekvenser dette kunne få. Finansdepartementets vedtak av 21. september 2001 er omtalt i fellesskriv fra Skattedirektoratet (F 28. september 2001).

I brev av 25. oktober 2001 har departementet foretatt en presisering av innholdet i unntaket. Fra brevet hitsettes:

«Vedtaket er generelt utformet, og departementet vil presisere at det innebærer at medhjelperen ikke skal beregne merverdiavgift av den godtgjørelse han/hun mottar i egenskap av medhjelper, det vil si at alle godtgjørelser i forbindelse med hjelpersalg er likestilte. Dette betyr at vedtaket omfatter både tilfeller hvor det er fastsatt maksimalsatser for medhjelperens godtgjørelse (medhjelperforskriften §§ 3-2 og 3-3), samt hvor slike maksimalsatser ikke gjelder (medhjelperforskriften §§ 3-4 og 3-7). Vedtaket får derfor også anvendelse i situasjoner hvor tvangssalget ikke gjennomføres.»