8-3.10 § 8-3 tredje ledd første punktum – Fradragsrett for fast eiendom i tilknytning til primærnæringene
Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fradragsrett ved oppføring og vedlikehold av for eksempel seter- eller gjeterhytte i reindriftsnæringen. Kompetansen er delegert til Skattedirektoratet som i merverdiavgiftsforskriften § 8-3-1 har fastsatt fradragsrett for inngående avgift «på kostnader til oppføring og vedlikehold av seter- og skogshusvære i jord- og skogbruk, samt gjeterhytter i reindriftsnæringen, dersom disse er avskrivbare driftsmidler etter skatteloven». Bestemmelsen omfatter den fradragsretten som tidligere lå implisitt i forskrift om avgrensing av området for investeringsavgift i jordbruk med binæringer og skogbruk. Det skulle bare beregnes investeringsavgift på driftsmidler og bare i den utstrekning det forelå fradragsrett for inngående avgift etter merverdiavgiftsloven. Forskriften hadde bestemmelser om fritak for investeringsavgift av oppføring og vedlikehold av nevnte bygg. Investeringsavgiftsloven ble opphevet fra 1. oktober 2002.
Om gjeterhytter står det i merknadene til FMVA § 8-3-1 at «Finansdepartementet [har] uttalt at slike hytter som er oppsatt i beiteområdene og som hovedsakelig brukes under gjetingen eller på flyttereiser, anses som avskrivbare driftsmidler».
Spørsmålet om et bygg i tilknytning til jord-, skogbruks- eller reindriftsnæringen skal anses som et ordinært boligbygg uten rett til fradrag for inngående merverdiavgift eller som et fradragsberettiget bygg, har vært forelagt Klagenemnda for merverdiavgift i en rekke saker. Enkelte av disse er nevnt nedenfor.
KMVA 1902 av 2. desember 1985
Nybygg på seter Klageren, som var jordbruker, hadde oppført et nybygg på gårdsbrukets seter. Nybygget, som hadde en grunnflate på 80 kvm, inneholdt stue, kjøkken, tre soverom samt boder mv. Det ble i innstillingen vist til likheten med en vanlig hytte. Videre ble det vist til at bygget ikke ble benyttet til vanlig seterdrift eller på en måte som kunne likestilles med slik drift, noe som ble ansett å utgjøre en nødvendig forutsetning for at et bygg kan godtas som et seterhusvære etter avgiftsreglene. Klagenemnda sluttet seg til innstillingen.
KMVA 2080 av 6. september 1986
Sommerbolig i reindriftsnæringen En reineier hadde oppført sekundærbolig til bruk i reindriftsnæringen som han etter daværende offentlige støtteordning hadde fått innvilget støttelån til. Etter det opplyste utgjorde total boflate i nybygget 80 kvm, fordelt på kjøkken, oppholdsrom, bad/soverom og kombinert bod/arbeidsrom. I tillegg var det gravd ut kjeller. Det var innlagt vann og sanitæranlegg i bygget.
Sekundærbolig Skattedirektoratet viste til at det i hvert enkelt tilfelle må foretas en konkret vurdering av hvorvidt den aktuelle sekundærboligen har en funksjon og en standard som gjør det naturlig å anse den på linje med seterhusvære i jordbruket. Videre ble det anført at det blir lagt betydelig vekt på om sekundærboligen er ansett som bolig eller som driftsbygning av de lokale ligningsmyndigheter.
Klagenemnda kom til at bygget, ut ifra funksjon og standard, ikke kunne anses som avgiftsfri driftsbygning (gjeterhytte) i reindriftsnæringen, men måtte betraktes som en ordinær sekundærbolig, altså bolighus.
KMVA 2259 av 30. april 1988
Nybygg i skogbruk Klageren hadde oppført et bygg på 69 kvm grunnflate. Bygget besto av stue, kjøkken, to soverom, vindfang og bod. Som grunnlag for fradragsføring av inngående avgift ble det påberopt at det dreide seg om et nødvendig driftsmiddel i skogsdriften, et såkalt skogshusvære. Bygget var ikke godkjent av ligningsnemnda som et avskrivbart driftsmiddel.
Under henvisning til byggetegningene uttalte Skattedirektoratet i innstillingen at bygget med utstyr og innredning ikke skilte seg fra fritidshus av god standard. Videre ble det bl.a. vist til at det ved vurderingen av slike tilfeller, måtte legges vesentlig vekt på de stedlige ligningsmyndigheters bedømmelse.
Klagenemnda sluttet seg til Skattedirektoratets innstilling om at bygget ikke kunne anses som et skogshusvære etter merverdiavgiftsloven.
KMVA 3254A av 26. august 1996
Gjeterhytte Saken må ses i sammenheng med KMVA 3254 av 12. november 1994, hvor klagenemnda i samsvar med Skattedirektoratets innstilling kom til at et bygg ikke kunne anses som gjeterhytte med fradragsrett for inngående avgift, men som sekundærbolig med avskåret fradragsrett. Bygget var på 60 kvm med 50 kvm boareal, hadde innlagt strøm, men ikke innlagt vann og WC. Etter anmodning fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen fremla Skattedirektoratet saken for klagenemnda til fornyet behandling.
I den nye innstillingen foreslo direktoratet omgjøring av tidligere vedtak slik at fradragsrett kunne innrømmes. Det ble lagt til grunn at de kriterier med hensyn til byggets standard, areal, beliggenhet, omsettelighet og faktisk bruk som avgiftsmyndighetene i praksis har satt for å godta et bygg for boligformål som fradragsberettiget gjeterhytte, måtte anses oppfylt. Ved denne vurderingen ble det lagt vekt på at generelt økte krav til komfort, også måtte få virkning for gjeterhytter. Videre ble det bl.a. vist til beliggenheten i reindriftsområdet og at familien, som deltok i driften, kun bodde på hytta deler av sommersesongen. Klagenemnda sluttet seg til innstillingen.
Avskrivbar etter skatteloven Høyesterett avsa 26. mai 1998 dom i en skattesak hvor spørsmålet var om et bygg utgjorde gjeterhytte i reindriftsnæringen eller boligbygg. I brev av 30. juni 1999 til et fylkesskattekontor har Skattedirektoratet vist til at de samme momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om en hytte skal anses som avskrivbar næringshytte i reindriftsnæringen, også må gjelde i relasjon til fradragsretten etter merverdiavgiftsloven. Fra brevet siteres følgende:
«1. HR’s avgjørelse har i utgangspunktet ikke rekkevidde utover reindriftsnæringen. Retten vektlegger det spesielle ved virksomheten: at den har vært drevet på samme måte gjennom flere hundre år, og at den antas å måtte drives på samme måten i fremtiden med flytting av rein mellom vinter- og sommerbeite.
2. Den faktiske bruk av hytta og dens beliggenhet må tillegges stor vekt. Den må ligge i naturlig tilknytning til det beiteområdet som det skal føres tilsyn med.
3. Hytta kan ha en tidsmessig standard uten at det er til hinder for avskrivningsrett.
4. At hytta har rom for familie, og at reineieren tar denne med seg når han utfører sitt tilsyn med reinen, anses ikke å være et forhold som diskvalifiserer hytta som avskrivbart driftsmiddel.
5. At hytta ligger nær andre fritidseiendommer, er ikke alene grunn til ikke å anse den som avskrivbart driftsmiddel.
6. Det må i hvert enkelt tilfelle foretas en konkret totalvurdering av alle de momenter som i henhold til ovenstående er relevante, og hvor det legges avgjørende vekt på hyttas faktiske bruk og beliggenhet.»
KMVA 5158 av 24. mai 2004
Saken gjaldt oppføring av et bygg på 65 kvm grunnflate som besto av stue, kjøkken, bad, to soverom og hems samt et uthus på 10 kvm hvor det var innredet badstue og utedo. Som grunnlag for fradragsføring av inngående merverdiavgift på oppføringskostnadene påberopte klager at det dreide seg om et bygg til bruk for arbeidere og eier i forbindelse med skogsdrift, et såkalt skogshusvære.
På bakgrunn av den informasjon som var blitt gitt når det gjaldt byggets standard og beliggenhet, var Skattedirektoratet av den oppfatning at bygget var til privat bruk. Det ble vist til at det i avgiftspraksis er lagt til grunn en streng fortolkning av hva som kan anses som skogshusvære. Videre ble det lagt vekt på at den aktuelle skogseiendommen var av relativ beskjeden størrelse, at vedkommende skogseier ikke selv avvirket skogen, og at mulighetene for transport ut og inn av skogen var enkel ved hjelp av skogsbilveier.
Klagenemnda viste til at klager ville benytte hytta også når han var på eiendommen for å se til skogen, og at det var behov for et overnattingshusvære i skogsdriften. Klagenemnda innrømmet fradrag for inngående avgift med 25 %.
Skattedirektoratet anmodet Finansdepartementet om å vurdere omgjøring av klagenemndas avgjørelse, jf. forskrift nr. 17 § 4. Departementet viste til at en omgjøring ville være urimelig da det var gått nesten to år siden klagenemnda traff sitt vedtak, og omgjorde ikke klagenemndas avgjørelse, men uttrykte at det var enig med Skattedirektoratet i det ikke forelå rett til fradrag for inngående på bygget.