8-5.2 Generelt om § 8-5 – Fradrag for inngående avgift på varer av samme art som omsettes i virksomheten

Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 8-5 angir når det skal foretas fullt fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester som er av samme art som omsettes i virksomheten, selv om fradragsretten isolert sett er begrenset etter merverdiavgiftsloven §§ 8-2, 8-3 og 8-4.

For anskaffelser av tjenester oppstiller merverdiavgiftsloven § 8-2 første ledd annet punktum en viktig begrensning i plikten etter § 8-5 til å fradragsføre inngående merverdiavgift i sin helhet. Det følger av bestemmelsen i § 8-2 første ledd annet punktum at § 8-5 om full fradragsføring kun gjelder for tjenester som er nevnt i merverdiavgiftsloven § 3-23 og § 3-26. Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 8-5 sammenholdt med § 8-2 første ledd annet punktum er et unntak fra hovedregelen om at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved uttak av tjenester til bruk innenfor avgiftssubjektets samlede virksomhet. Dersom eksempelvis en entreprenør, som driver med oppføring av boliger, anskaffer byggetjenester fra andre for oppføring av personalboliger, vil entreprenøren ha rett til fullt fradrag for inngående merverdiavgift, men må beregne merverdiavgift ved uttak etter merverdiavgiftsloven § 3-23 bokstav b.

For inngående merverdiavgift på andre tjenester enn de som er nevnt i §§ 3-23 og 3-26, samt vareanskaffelser, vil fradragsretten være begrenset etter merverdiavgiftsloven §§ 8-2 til 8-4. Dersom f.eks. en restaurant leier inn ekstra serveringspersonale til et større arrangement, vil således inngående merverdiavgift på innleien være avskåret etter merverdiavgiftsloven § 8-3 første ledd bokstav a.

På samme måte som en fullt ut avgiftspliktig virksomhet, skal en kombinert virksomhet foreta fullt fradrag når det anskaffes varer og tjenester av et slag som omsettes i virksomheten. Eksempelvis må et datafirma som ved siden av å omsette datautstyr også driver opplæring/kursvirksomhet i slikt utstyr, foreta fullt fradrag for inngående avgift ved anskaffelse av en datamaskin til bruk i virksomheten under ett (eventuelt til bruk i kursvirksomheten).

Bestemmelsen omfatter ikke bare fellesanskaffelser som regulert i § 8-2 første ledd første punktum, men gjelder også for anskaffelser som kun er til privat bruk, eventuelt til bruk i virksomhet utenfor loven.

Høyesteretts dom av 18. desember 2014 Byggmester Kenneth Olsen

Byggmesteren hadde oppført et bolighus som både ble benyttet som privatbolig for byggmesteren og som driftsmiddel i den avgiftspliktige entreprenørvirksomheten. Høyesterett slo fast at fordi Olsen omsatte tilsvarende varer og tjenester i sin virksomhet, forelå full fradragsrett etter merverdiavgiftsloven 1969 § 23 andre punktum (nå § 8-5). § 23 andre punktum forutsetter imidlertid at avgift beregnes etter uttaksregelen i § 14 (nå §§ 3-21 flg.), og da inklusive vanlig påslag, dvs. til alminnelig omsetningsverdi, jf. § 19 (nå § 4-9). Høyesterett slo fast – under henvisning til Bowling-dommen – at det etter omstendighetene kan ses bort fra ubetydelig bruk i avgiftspliktig virksomhet, ses forvørig omtale av dommen i kap. 3-23

En møbelbedrift drev restaurant og bedriftskantine. Råvareinnkjøpet var felles og maten til kantinen ble tilberedt i restaurantkjøkkenet. I brev av 15. desember 1977 til et fylkesskattekontor uttalte Skattedirektoratet at bedriften må fradragsføre inngående avgift på mat- og drikkevarer til kantinen idet det drives avgiftspliktig omsetning av mat- og drikkevarer. Direktoratets uttalelse medfører at mat- og drikkevarer til kantinen må avgiftsberegnes etter uttaksregelen i § 3-23 bokstav a. Merverdiavgift skal svares av varenes omsetningsverdi, jf. merverdiavgiftsloven § 4-3 første ledd.

En studentsamskipnad drev virksomhet med blant annet cateringvirksomhet og kantinedrift, og skulle derfor i prinsippet foreta fullt fradrag for inngående avgift ved innkjøp av mat- og drikkevarer for deretter å beregne uttaksmerverdiavgift for den del av disse varene som ble benyttet i kantinene. På bakgrunn av det betydelige omfanget av virksomheten utenfor loven sett i forhold til den avgiftspliktige delen av virksomheten, fant Finansdepartementet å kunne innvilge samskipnaden et fritak fra å beregne merverdiavgift på den del av virksomheten som ble rammet av uttaksbestemmelsen i merverdiavgiftsloven. Avgiftsfritaket er gitt i Finansdepartementets brev av 15. juni 2000 til samskipnadens representant.

Tilsvarende fritak er også gitt for andre sammenlignbare virksomheter. En bibelskole ble imidlertid ikke innvilget fritak. Finansdepartementet viste i brev av 28. juli 2000 til at den eksterne serveringsvirksomheten utgjorde 32,9 % av den totale omsetningen av serveringstjenester, og at uttaksregelen derfor ikke fikk så urimelige konsekvenser.

Når det gjelder datatjenester har Finansdepartementet samtykket i at næringsdrivende skal slippe å betale merverdiavgift av verdien av egen bruk av dataanlegg, selv om den næringsdrivende har betydelig omsetning av datatjenester til andre (Av 4/83 av 13. januar 1983).

«Samme art»Det kan stilles spørsmål ved hva som skal anses som «vare av samme art». Det har som tidligere nevnt normalt vært lagt til grunn at en virksomhet må foreta fullt fradrag ved innkjøp av mat til restaurant og personalkantine for deretter å beregne merverdiavgift ved uttak av matvarer til personalkantinen, selv om matvarene til kantinen er av langt rimeligere og enklere slag enn de som benyttes i restauranten.

En sak behandlet av Skattedirektoratet omhandler begrepet «varer av samme slag», men i relasjon til investeringsavgiftsloven § 5 tredje ledd (opphevet fra 1. oktober 2002). Saken kan likevel være illustrerende for begrepet «varer og tjenester av samme art» slik det skal forstås i § 8-5. Skattedirektoratet uttalte i brev av 30. september 1997 at en næringsdrivende som selger en viss type datamaskiner ikke skal beregne investeringsavgift av den alminnelige omsetningsverdi av datautstyr av enhver art som anskaffes til bruk som driftsmiddel i virksomheten. Det ble i den sammenheng sagt at pc-er og stormaskiner ikke kunne anses som varer av samme slag.

Mat til pasienter og servering Skattedirektoratet uttalte i brev 10. november 2010 til et advokatfirma at mat som anskaffes og serveres til pasienter i en helseinstitusjon, og mat som anskaffes og omsettes som serveringstjenester i den avgiftsregistrerte delen av institusjonens virksomhet til pårørende, gjester og andre besøkende, ikke er varer og tjenester av samme art etter merverdiavgiftsloven § 8-5. Dermed skulle institusjonen fordele inngående avgift på de aktuelle matanskaffelsene og ikke beregne merverdiavgift ved uttak, jf. merverdiavgiftsloven § 3-21 og nærmere omtale av denne i kap. 3-21.2. Det var også et moment ved fortolkningen at det ble omsatt serveringstjenester og ikke mat, slik at beregningen av merverdiavgift ved et eventuelt uttak ikke ville ha et spesifikt grunnlag.