14-1.2 § 14-1 første ledd – Foretaksregisteret mv.

Merverdiavgiftsloven kapittel 14 er inndelt i to deler, der del I regulerer registrering i Merverdiavgiftsregisteret, mens del II omhandler forenklet registreringsordning for tilbydere av elektroniske tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet.

Ved ikrafttredelsen av skatteforvaltningsloven 1. januar 2017 ble § 14-1 første ledd om søknad om registrering opphevet. Bestemmelsen er videreført i skatteforvaltningsloven § 8-13.

Mindreårige Mindreårige over 15 år, og personer over 18 år som det er vedtatt vergemål for etter vergemålsloven kapittel 4, kan med samtykke av verge og fylkesmann drive næringsvirksomhet og registreres på eget navn i Foretaksregisteret og Enhetsregisteret, jf. vergemålsloven § 38. Tillatelsen må gjelde én bestemt næringsvirksomhet. Den kan ikke generelt gjelde det å utøve næringsvirksomhet. Innenfor den aktuelle virksomheten kan den mindreårige handle på egen hånd, dvs. foreta de disposisjoner som faller innenfor virksomhetens område med unntak av de disposisjonene som følger av vergemålsloven kapittel 6. Virksomheten må utøves som enkeltpersonforetak. Den umyndige kan f.eks. ikke være deltaker i et ansvarlig selskap. Det vises til F 18. september 2014.

Hvorvidt en person som helt eller delvis er fratatt sin rettslige handleevne, jf. vergemålsloven § 22, fortsatt skal ha en viss anledning til å drive ervervsvirksomhet avgjøres av retten, jf. vergemålsloven § 68.

Næringsdrivende i utlandet Næringsdrivende etablert i utlandet som skal drive virksomhet i Norge, får ved registrering i Enhetsregisteret enhetstype «Norsk avdeling av utenlandsk foretak» (NUF), uavhengig av om de skal registreres med eget forretnings-/driftssted eller ved representant. Det innhentes ved registreringen dokumentasjon som viser at virksomheten eksisterer og driver næringsvirksomhet i hjemlandet, f.eks. stiftelsespapirer eller registreringsbevis fra utenlandsk register (firmaattest).

I henhold til foretaksregisterloven § 2-1 og § 3-8 nr. 6 har alle utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel plikt til å registrere seg i Foretaksregisteret. I forhold til denne registreringsplikten er det ikke noe krav om at virksomheten utøves fra et fast forretnings- eller driftssted.

Fordi utenlandske virksomheter må være registrert i Foretaksregisteret før registrering kan finne sted i Merverdiavgiftsregisteret, vil Foretaksregisteret ha tatt stilling til om det foreligger eget forretnings-/driftssted eller representant. Denne vurdering er i hovedsak den formelle vurdering av de anførsler som virksomheten har lagt frem i forbindelse med registreringen. Skattekontoret kan derfor ved registreringen på selvstendig grunnlag undersøke riktigheten av den utenlandske virksomhetens anførsler, dersom det er grunn til å tvile på disse (F 16. mai 1997).

Utenlandske næringsdrivende med omsetning i Norge av varer og tjenester som omfattes av merverdiavgiftsloven, skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret på samme måte som en norsk næringsdrivende. Dersom utlendingen har forretningssted her i landet, skjer registreringen av utlendingen selv, forutsatt at vilkårene etter § 2-1 er oppfylt.

Filialer Eksempelvis kan et utenlandsk selskap velge å organisere virksomheten her i landet gjennom en filial med kontor og ansatte (fast driftssted). Ved registreringen får utlendingen v/filialen den samme rettslige stilling etter merverdiavgiftsloven som en norsk næringsdrivende. Eventuell innfordring må imidlertid rettes mot selskapet i utlandet, da den norske filialen ikke anses for å være en egen juridisk enhet, men utgjør en integrert del av det utenlandske selskapet.

Utlending som etablerer virksomhet i merverdiavgiftsområdet, og som ikke kan dokumentere at det foreligger en igangværende næringsvirksomhet i hjemlandet, må på lik linje med norske virksomheter legge frem opplysninger som viser at det skal drives næringsvirksomhet her i landet. Innen bygge- og anleggsbransjen kreves det for eksempel framlagt kontrakt eller fakturakopier som dokumenterer at han har påtatt seg å utføre et selvstendig oppdrag for en eller flere oppdragsgivere. Ved dokumentasjon anses utlendingen i et slikt tilfelle for å ha fast driftssted her i landet, og blir selv registrert i Merverdiavgiftsregisteret på samme måte som en ordinær innenlandsk virksomhet.

Ikke forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet Næringsdrivende som driver virksomhet med omsetning som er omfattet av merverdiavgiftsloven, og som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret ved representant, jf. merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd. Kravet til representant er ikke lenger absolutt, se nærmere omtale i kap. 2-1.11 ovenfor.

EnhetsregisteretI henhold til enhetsregisterloven av 3. juni 1994 nr. 15 § 9 kan en registreringspliktig virksomhet ikke registreres endelig i Merverdiavgiftsregisteret før virksomheten er blitt registrert i Enhetsregisteret og tildelt et organisasjonsnummer. Enhetsregisteret er et sentralt register over økonomiske virksomheter, og dette registeret omfatter alle virksomheter som registreres i et tilknyttet register. Merverdiavgiftsregisteret er som tidligere nevnt et tilknyttet register, og for å markere registreringen i dette registeret, gis organisasjonsnummeret tilføyelsen MVA.

Foretaksregisteret Virksomhet som er pliktig til å registrere seg i Foretaksregisteret kan ikke registreres i Merverdiavgiftsregisteret før registrering er skjedd i Foretaksregisteret. Norske foretakPlikt til registrering i Foretaksregisteret har alle norske foretak, jf. oppregningen i foretaksregisterloven 21. juni 1985 nr. 78 § 2-1 første ledd. Utenlandske foretak Etter samme lovs § 2-1 annet ledd gjelder registreringsplikten også for utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet eller på norsk kontinentalsokkel. Det følger av foretaksregisterloven § 1-2 at «[m]ed norske foretak menes i denne lov ethvert foretak med hovedkontor i Norge eller på norsk kontinentalsokkel. Andre foretak er utenlandske.»

Uten forretningsstedFor avgiftssubjekt uten fast forretningssted her i landet, og som skal registreres ved representant etter merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd, er det visstnok praksis for at det ikke foretas registrering i Foretaksregisteret. Skattedirektoratet legger til grunn at denne praksisen medfører at bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 14-1 første ledd ikke gjelder for avgiftssubjekt som skal registreres ved representant.

Næringsdrivende som unnlater registrering i Foretaksregisteret, vil like fullt være pliktig til å betale merverdiavgift av sin omsetning. På grunn av sen registrering i Merverdiavgiftsregisteret og for sent innbetalt merverdiavgift, vil det bli beregnet renter etter skattebetalingsloven § 11-1.

Skattekontoret kan når særlige forhold foreligger, samtykke i registrering i Merverdiavgiftsregisteret før registrering i Foretaksregisteret.

De faktiske ansvarsforholdSpørsmålet om hvorvidt en virksomhet skal være registrert eller ikke er et såkalt lovbundet skjønn, dvs. at spørsmålet om registrering beror på om lovens vilkår er oppfylt eller ikke. Det innebærer at skattekontoret har plikt til å vurdere om registreringen i Merverdiavgiftsregisteret også er i samsvar med de faktiske ansvarsforhold ved den virksomhet som blir utøvd.

KlageKlage over vedtak om registrering eller sletting i Merverdiavgiftsregisteret avgjøres av Skattedirektoratet. Er det i forbindelse med vedtak om registrering eller sletting også gjort vedtak etter skatteforvaltningsloven kap. 12 er skatteklagenemnda klageinstans, jf. skatteforvaltningsloven § 13-3.

Stavanger skifterett 22. april 1996, kjennelse om åpning av konkurs

Saken gjaldt ansvarsforholdene for en virksomhet opprinnelig tenkt drevet i aksjeselskap, form, men som av forskjellige grunner var blitt registrert som et enkeltpersonforetak. I forbindelse med en meldingskontroll ble registreringen i Merverdiavgiftsregisteret endret fra å gjelde et enkeltpersonforetak (ENK) til ansvarlig selskap (ANS) idet også vedkommende som hadde levert den uriktige skattemelding etter en konkret vurdering ble ansett for å være så involvert i driften at han i realiteten måtte anses som deltaker.

Gulating lagmannsretts dom 19. september 1997

Ved en myndighetsfastsettelse overfor en uregistrert virksomhet la skattekontoret til grunn at virksomheten var drevet av begge ektefeller i fellesskap, og ikke bare den ektefelle som krevde virksomheten henført til seg. Etter klage over utlegg i den andre ektefellens særeie (boligeiendom), ble spørsmålet om ansvarsforholdene i saken overført til behandling i søksmåls former. Lagmannsretten la etter en konkret vurdering til grunn at virksomheten var drevet av ektefellene i fellesskap.

Høyesteretts ankeutvalg – kjennelse 17. desember 2014

I tvist om konkursåpning på grunnlag av merverdiavgiftskrav gjorde debitor gjeldende at det enkeltpersonforetak som opprinnelig var etablert i hans navn, var fortsatt av hans bror uten hans kunnskap, og også hadde endret navn og bransje. Ankeutvalget uttalte at det ikke følger av enhetsregisterloven § 24 og merverdiavgiftsloven § 1-3 bokstav d at den som har registrert et enkeltpersonforetak i Enhetsregisteret, dermed blir ansvarlig for merverdiavgiftskrav som er oppstått på denne måten. Lagmannsretten skulle derfor ha tatt stilling til denne innsigelsen fra debitors side. Da dette ikke var gjort, ble lagmannsrettens kjennelse opphevet.

Se henvisning til flere saker, bl.a. Rt. 1981 s. 611, om hvem som er den reelt ansvarlige for den avgiftspliktige virksomhet som utøves i 5. utgave av Merverdiavgiftshåndboken (2007, side 648 flg.)