8-4.3 § 8-4 første ledd annet punktum – Fradragsrett for personkjøretøy ved nærmere bestemt bruk

Unntak fra hovedregelenUnntakene fra hovedregelen om ingen fradragsrett for inngående avgift på personkjøretøy, finner vi altså i merverdiavgiftsloven § 8-4 første ledd annet punktum bokstav a til c.

Videresalg Etter § 8-4 første ledd bokstav a kan inngående avgift fradragsføres ved anskaffelse av personkjøretøy for videresalg. Unntaket kom inn i loven med virkning fra 1. mars 2004, men er en kodifisering av tidligere forvaltningspraksis. Vedlikehold, reparasjoner, klargjøringFradragsretten gjelder også anskaffelser til vedlikehold og reparasjoner, samt klargjøring av slike kjøretøyer. I en uttalelse til Sivilombudsmannen har Finansdepartementet uttalt at virksomhet med salg av personkjøretøyer har Forflytning av kjøretøy som salgsvarefradragsrett for inngående avgift på drivstoff som er brukt ved forflytninger av kjøretøyer (som er salgsvarer) fra lager/importsted til utsalgssted/leveringssted. Enkelte spørsmål om avgiftsbehandling av drivstoff i tilknytning til virksomhet med salg av personkjøretøy (herunder demonstrasjonskjøretøy) er nærmere behandlet i Skattedirektoratets brev av 16. november 2005 til et advokatkontor.

Yrkesmessig utleievirksomhet Videre kan inngående merverdiavgift etter § 8-4 første ledd bokstav b fradragsføres ved anskaffelse av personkjøretøy til bruk som utleiekjøretøy i yrkesmessig utleievirksomhet. Spørsmål om det foreligger yrkesmessig utleievirksomhet har vært oppe i en del enkeltsaker.

Oslo byretts dom av 19. juni 1999 (KMVA 3546)

Utleie fra morselskap til datterselskapKlagenemndas vedtak ble opphevet. Retten fant at det forelå yrkesmessig utleievirksomhet hvor datterselskapene solgte biler til morselskap som leide disse tilbake til datterselskapene.

AS X er morselskapet til de to heleide datterselskapene AS A og AS B. Datterselskapene driver bilomsetning, verksted mv. I kontrollperioden kjøpte morselskapet 17 biler fra datterselskapene. Bilene ble leiet tilbake til datterselskapene til markedsleie. Leien ble fakturert med merverdiavgift. Merverdiavgiften ble ikke fradragsført i datterselskapene, som hadde benyttet bilene dels til utleie, dels til demonstrasjon og dels til utlån til verkstedkunder. Fylkesskattekontoret tilbakeførte avgiften som var trukket fra i morselskapet, da morselskapet, etter fylkesskattekontorets oppfatning, ikke kunne anses å drive yrkesmessig utleievirksomhet. Fylkesskattekontorets oppfatning var begrunnet med at eiendomsretten til bilene reelt sett aldri hadde gått over fra datterselskapene til morselskapet. Det ble antatt at motivet for å opprette morselskapet var å spare avgift i datterselskapene, og dermed i konsernet totalt, da datterselskapene ved å leie biler fra morselskapet, fremfor å ta ut biler fra egen virksomhet iht. forskrift nr. 69 (nå § 3-24 første ledd), ville oppnå en avgiftsbesparelse.

Oslo byrett bemerket innledningsvis at det ikke var av betydning for utfallet av saken, hvordan datterselskapene benyttet bilene, da avgift på leien fra morselskapet uansett ikke var fradragsført i datterselskapene. Retten uttalte videre at opprettelsen av morselskapet ga en mer fordelaktig avgiftsbehandling for konsernet samlet sett, men at opprettelsen også var motivert ut i fra et ønske om risikospredning i forbindelse med at det skulle investeres betydelige midler i nye biler.

Oslo byretts dom av 22. oktober 1999 (KMVA 3776)

Utleie til selskapets eier og bekjenteRetten fastholdt klagenemndas vedtak. Retten fant i likhet med klagenemnda og fylkesskattekontoret at anskaffelse av personkjøretøyer ikke var anskaffet til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet.

Et selskap ble forhåndsregistrert i avgiftsmanntallet for kjøp, salg og utleie av biler på bakgrunn av opplysninger om at selskapet hadde anskaffet fem personbiler til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet. Selskapet hadde blitt slettet i avgiftsmanntallet samtidig som inngående avgift ble nektet anvist. Retten fant det ikke nødvendig å ta stilling til statens anførsel om at utleiedelen isolert sett måtte være egnet til å gå med overskudd for at forholdet kunne anses som yrkesmessig utleievirksomhet. Retten fant det sannsynliggjort at bilene ikke var anskaffet til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet, men for at selskapets eier og hans bekjente skulle oppnå rimelig bilhold. Retten viste blant annet til at hensikten med opprettelsen av selskapet og anskaffelsen av bilene, var at staten skulle subsidiere bilholdet gjennom jevnlig refusjon av inngående avgift. For å realisere ønsket om rimelig bilhold, skulle eieren og bekjentskapskretsen betale et lavt månedlig vederlag til selskapet, mens refusjon av inngående avgift ved anskaffelse av bilene, samt inntekter fra senere salg av bilene, skulle tjene som selskapets inntektskilder. Refusjon av inngående avgift skulle følgelig komme leietakerne til gode gjennom subsidiering av den lave leien. Dette viste, etter rettens oppfatning, at selskapet ikke hadde et kommersielt formål.

Borgarting lagmannsretts dom av 23. mars 2004 (Li Bil AS) (KMVA 3998)

I 1993–94 anskaffet A AS 12 biler fra B AS. Aksjene i A AS ble i 1994 solgt fra B AS til N.N., eneaksjonær i B AS og styreformann i A AS. A AS og staten var enige om at én av bilene (utleid til person utenfor B-systemet) var til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet, og at to av bilene ikke var det. Tvisten gjaldt de resterende ni bilene. Disse var leid ut til B AS og dets ansatte, og ble i større eller mindre grad brukt til demonstrasjonsformål i B AS, samt til korttidsutleie til kunder. A AS fakturerte korttidsutleien, som reduserte leien fra B AS. Etter leieperioden ble bilene solgt. Biler solgt fra A AS i 1993–94, ble solgt til B AS, til en pris fastsatt på forhånd iht. tabell. Skjedde salgene senere enn åtte måneder etter anskaffelsen, kunne bilene etter forskrift nr. 90, slik den da lød, selges uten tilbakeføring av fradragsført avgift.

Staten anførte at utleien objektivt sett ikke var egnet til å gi overskudd, og at A AS dessuten ikke hadde gjort noe for å tiltrekke seg eksterne kunder. Videre ble det Fare for avgiftsunndragelseanført at faren for avgiftsunndragelse er et relevant reelt hensyn ved tolkningen av «yrkesmessig utleievirksomhet», og at virksomheten – utover å spare avgift på en illojal måte i forhold til avgiftsreglenes formål – var uten egen verdi.

Retten la innledningsvis til grunn at det i uttrykket «yrkesmessig utleievirksomhet» ikke ligger noe mer eller annet enn et krav om næringsdrift, jf. merverdiavgiftsloven § 10 første ledd (nå § 2-1 første ledd). Rettens flertall anså under tvil at de ni bilene var anskaffet til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet. Flertallet la til grunn at selskapets siktemål var å komme inn på utleiemarkedet, og fant etter en konkret vurdering at virksomheten var egnet til å gi overskudd. Selv om avgiftsfordelen sannsynligvis var et viktig element ved etableringen av A AS, og selv om det kan reises spørsmål ved om alle disposisjonene mellom partene var fullt ut forretningsmessige, bemerket flertallet at det ikke var sannsynliggjort noen illojal omgåelse i forhold til reglene om fradragsrett. Rettens mindretall anså imidlertid at etableringen av A AS ikke har hatt noen forretningsmessig realitet utover å oppnå en avgiftsbesparelse, og at lovens krav om yrkesmessig utleievirksomhet da ikke var oppfylt.

Skattedirektoratet er uenig i dommen.

KMVA 4874A av 13. juni 2005

Saken gjaldt et tilfelle som omhandlet flere av de samme problemstillingene som er berørt i Li Bil-dommen. Etter en konkret vurdering fastholdt klagenemnda fylkesskattekontorets etterberegning.

Det vises også til Oslo byretts dom av 6. april 2001 og Stavanger byretts dom av 25. april 2001 når det gjelder spørsmålet om det foreligger yrkesmessig utleievirksomhet. Staten ble frifunnet i begge disse sakene. Se også KMVA 4036 om tilsvarende tilfelle, inntatt i Av 8/2000 av 26. oktober 2000 kapittel 1.9.

KMVA 3898 av 5. oktober 1998

En personbil, som ble tatt ut av varelager, ble ikke ansett å være til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet. Bilen, som kun ble leiet ut 2 ganger med til sammen 22 døgn, ble også benyttet til andre formål i klagers virksomhet. I KMVA 4694 hadde klager fradragsført inngående avgift fullt ut ved anskaffelse av varebil. Utleie av bilen skjedde til selskap hvor utleier var eneeier. Bilen kunne ikke anses anskaffet til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet. Se også KMVA 5627 og 5736, hvor det etter konkrete vurderinger ble lagt til grunn at det ikke forelå yrkesmessig utleie.

KMVA 6357 av 27. april 2009

Underskudd første driftsårSpørsmålet var om utleie av en enkelt bil til bruk som reservedrosje, var yrkesmessig utleie. Skattekontoret tilbakeførte fradragsført inngående avgift med den begrunnelse at utleievirksomheten isolert sett gikk med underskudd det første driftsåret i 2008. Klagenemndas flertall på 4 opphevet etterberegningen med den begrunnelse at utleien på sikt var egnet til å gi overskudd. Dermed ble kravet til at utleien må drives i næring ansett oppfylt.

Inntrøndelag tingretts dom av 6. februar 2013 ()

Retten kom etter en konkret vurdering til at utleievirksomheten knyttet til bobil ikke var «yrkesmessig». Det ble presisert at utleievirksomheten må vurderes som sådan, separat fra øvrig virksomhet som selskapet drev. Staten ble frifunnet.

Persontransport mot vederlag Det er etter merverdiavgiftsloven § 8-4 første ledd annet punktum bokstav c fradragsrett for inngående avgift på personkjøretøy som middel til å transportere personer mot vederlag i persontransportvirksomhet. Fradragsretten for persontransportvirksomhet ble gitt i forbindelse med at persontransport ble avgiftspliktig fra 1. mars 2004. Det er ikke fradragsrett ved anskaffelse mv. av personkjøretøy til annen bruk i slike virksomheter, f.eks. til transport av varer eller ansatte til arbeidsmøter mv. (SKD 16/03 og SKD 7/04). Dersom en persontransportvirksomhet bruker et personkjøretøy både til transport av betalende passasjerer og annen bruk som ikke gir rett til fradrag for inngående avgift (herunder privat bruk), må det foretas en fordeling av inngående avgift, både når det gjelder anskaffelsen av personkjøretøyet og senere drift. Fordeling skal skje i henhold til merverdiavgiftsloven § 8-2. I den grad virksomheter med utleie av kjøretøy eller persontransport har gjort fradrag for avgift på personkjøretøy, kommer reglene om bindingstid og tilbakeføring av merverdiavgift i merverdiavgiftsloven § 9-6 til anvendelse, se nærmere omtale under kap. 9-6.