8-2.3 § 8-2 første ledd første punktum – Fradragsrett for anskaffelser delvis til bruk i registrert virksomhet

Bestemmelsen i § 8-2 første ledd regulerer fradragsretten for fellesanskaffelser.

Når foreligger en fellesanskaffelse? Når foreligger en fellesanskaffelse som gir delvis rett til fradrag for inngående merverdiavgift?

En fellesanskaffelse skal etter ordlyden i § 8-2 første ledd være «til bruk både i den registrerte virksomheten og til andre formål». Tidligere lov § 23 brukte uttrykket «til bruk under ett».

Rettspraksis de senere årene gir en del eksempler på når det foreligger en fellesanskaffelse. Aktuelle dommer er tidligere gjennomgått under kap. 8-1.4 foran med særlig fokus på relevanskravet, men vil i det følgende bli kort referert for å gi konkrete eksempler på hva som kan anses som en fellesanskaffelse.

Før Hunsbedtdommen, Rt 2003 s. 1921, la avgiftsmyndighetene til grunn at det ikke var tale om en fellesanskaffelse i merverdiavgiftslovens forstand dersom den faktiske bruken av anskaffelsen i avgiftspliktig virksomhet kun var Sekundærbrukssynspunktetavledet/sekundær, eller en refleks av bruken i unntatt virksomhet. I Hunsbedtsaken ble det gitt forholdsmessig fradrag for inngående avgift på en Rallycrossbilrallycrossbil som ble benyttet både til ikke-avgiftspliktig rallycrosskjøring og avgiftspliktig reklamevirksomhet. Avgiftsmyndighetene gjorde gjeldende at bilen Primærbrukssynspunktetprimært var til bruk i ikke-avgiftspliktig virksomhet, og nektet fradrag, men Høyesterett slo fast at en slik tolkning og praktisering av brukskriteriet var i strid med lovens ordlyd.

I Porthusetdommen, Rt 2005 s. 951, var spørsmålet om Hotellromhotellrom for overnatting delvis var til bruk i den avgiftspliktige virksomheten som foregikk på rommet (pay-TV, minibar). Avgiftsmyndighetene nektet fradrag under henvisning til at bruken av hotellrommet i den avgiftspliktige delen av virksomheten var Bruken for løs og tilfeldigfor løs og tilfeldig. Høyesterett avviste statens rettsoppfatning.

Faktisk bruk avgjørende På bakgrunn av premissene i Hunsbedt- og Porthusetdommene, kan det konstateres at den faktiske bruken av henholdsvis rallycrossbilen og hotellrommene var avgjørende for Høyesterett ved vurderingen av om anskaffelsene utgjorde fellesanskaffelser. Skattedirektoratet sluttet i F 26. september 2005 at «til bruk» i merverdiavgiftslovens forstand etter dette betyr «til faktisk bruk». Det ble i denne forbindelse uttalt at en tilknytning av utelukkende «økonomisk karakter» ikke var tilstrekkelig for fradragsrett.

Bowling- og biljardutstyr etc. I Bowlingdommen, Rt 2008 s. 932, ble det anført at varer og tjenester som var anskaffet til direkte, faktisk bruk i den avgiftsunntatte bowling- og biljardvirksomheten, måtte kunne anses som fellesanskaffelser og dermed gi rett til forholdsmessig fradrag for inngående merverdiavgift. Det var uomtvistet at det forelå fullt fradrag for anskaffelser som utelukkende var til bruk i serveringsvirksomheten og forholdsmessig fradrag for inngående avgift på anskaffelser som både var til bruk i serverings- og bowling-/biljardvirksomheten (for eksempel utgifter til vedlikehold og renhold av fellesareal og inventar i fellesareal). Høyesterett kom til at verken bowlingkuler/kjegler, duk til biljardbord eller tjenester som gjaldt vedlikehold og reparasjon av bowlinganlegget var til delvis faktisk bruk i den avgiftspliktige serveringsvirksomheten. Selskapets anførsel om at bowlingkuler etc. måtte anses som fellesanskaffelser fordi bowlingaktiviteten økte omsetningen av serveringstjenester ble avvist av Høyesterett.

Gulating lagmannsretts dom av 14. juni 2010 (Victoria Hotell AS)

Saken gjaldt spørsmål om forholdsmessig fradrag for inngående merverdiavgift for et selskap som drev hotellvirksomhet, herunder også restaurantvirksomhet. Det var enighet om at de aktuelle anskaffelsene var å anse som fellesanskaffelser i henhold til merverdiavgiftsloven § 23 (nå § 8-2), og at anskaffelsene utelukkende var til bruk i virksomheten på hotellrommene. Selskapet fikk ikke medhold i at det forholdsmessige fradraget skulle vært beregnet i forhold til den totale avgiftspliktige omsetningen, inklusive restaurantvirksomheten.

Anken til Høyesterett ble avvist i ankeutvalget.

AdvokattjenesterI Tønsberg Bolig-dommen, Rt 2008 s. 939, var spørsmålet om advokattjenester, som i stor grad gjaldt et heleiet datterselskap av Tønsberg Bolig AS, Bygg Nor AS, var fellesanskaffelser med rett til forholdsmessig fradrag. Flertallet kom til at advokattjenestene var fellesanskaffelser og at Tønsberg Bolig AS dermed hadde rett til forholdsmessig fradrag. Staten og mindretallet i Høyesterett mente at advokattjenestene utelukkende hadde en bedriftsøkonomisk tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten som ble drevet i Tønsberg Bolig AS. Som tidligere nevnt under gjennomgang av dommen under kap. 8-1.4, la flertallet til grunn at det var tilstrekkelig for å anse de aktuelle tjenestene som fellesanskaffelser at disse hadde en klar interesse for den avgiftspliktige virksomheten i Tønsberg Bolig AS, jf. avsnitt 43 i dommen. I fellesskrivet av 25. juni 2009 uttaler Skattedirektoratet blant annet følgende om dommens betydning for vurderingen av hva som kan anses som en fellesanskaffelse:

«Tønsberg Bolig-dommen må tolkes på bakgrunn av faktum i saken. Det er sentralt i denne sammenheng at Bygg Nor AS faktisk ville hatt full fradragsrett dersom selskapet selv hadde stått for anskaffelsen, men det hadde ikke selskapet økonomi til. Selskapene kunne dessuten formelt ha innrettet seg slik at Bygg Nor AS stod som anskaffer av tjenestene, og dermed oppnådd full fradragsrett. I den situasjonen som forelå var dette imidlertid upraktisk. Etter vårt syn, tolket flertallet merverdiavgiftsloven § 21 vidt for dermed å oppnå et resultat som flertallet fant rimelig. Etter vår oppfatning, gir dommen på denne bakgrunn liten veiledning ved vurderingen av hva som skal anses som fellesanskaffelser.»

Dyreinnhegninger, bur mv.Agder lagmannsrett tok i dommen vedrørende Kristiansand Dyrepark ASA, stilling til om anskaffelser ifm. oppføring og drift av innhegninger og bur, dyrefôr, veterinærtjenester mv. kunne anses delvis anskaffet til bruk i dyreparkens avgiftspliktige virksomhet med omsetning av serverings- og reklametjenester, vare- og rettighetssalg mv. Som nevnt ovenfor, var svaret benektende. Tilknytningen ble kun ansett å være av bedriftsøkonomisk karakter. Det var ikke omtvistet at anskaffelser som gjaldt infrastrukturen i dyreparken, dvs. gangveier, toaletter mv, var fellesanskaffelser.

Hunsbedt-, Porthuset- og Tønsberg Bolig-dommene bekrefter at en anskaffelse som er til faktisk bruk både i avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig virksomhet utgjør en fellesanskaffelse. Se dog Bowlingdommen, avsnitt 42, hvor biljardbordene ikke ble ansett som fellesanskaffelser selv om bordene en sjelden gang ble dekket på og brukt til matservering, og bordduken tilsølt fordi folk hadde med seg drikkevarer under spill. Biljardbordene ble med andre ord i dette tilfellet ikke ansett for å ha «naturlig og nær» tilknytning til serveringsvirksomheten. Det må antas at dette ville kunne stilt seg annerledes dersom det var blitt lagt til grunn at bordene hadde hatt en fastere tilknytning til serveringsvirksomheten.

Bowlingdommen og Dyreparkdommen viser at en anskaffelse som kun er til direkte, faktisk bruk i den ikke-avgiftspliktige delen av en kombinert virksomhet, ikke kan anses som en fellesanskaffelse i merverdiavgiftslovens forstand selv om den også har økonomisk betydning for den avgiftspliktige delen av virksomheten. Basert på ovennevnte gjennomgang av rettspraksis, fremstår det som klart at anskaffelser som fysisk kun kan knyttes til avgiftsunntatt aktivitet, ikke utgjør fellesanskaffelser. Vi legger til grunn at det på denne bakgrunn heretter vil være relativt enkelt å klassifisere anskaffelser av varer og materialiserte tjenester. Utfordringene knytter seg til anskaffelser av immaterielle tjenester som i mindre grad lar seg spore til en bestemt del av virksomheten, jf. Tønsberg Bolig-dommen.

I fellesskrivet 25. juni 2009 utdypet Skattedirektoratet i punkt 3, gjennom eksemplifisering av enkelte typetilfeller, hvordan rettspraksis kan gi veiledning når det vurderes om en anskaffelse er felles, med rett til forholdsmessig fradrag. Som nevnt ovenfor, er det nå innført utvidet avgiftsplikt i kultur- og idrettssektoren. Mye av det som omtales i fellesskrivet har således kun historisk interesse. Fra punkt 3 hitsettes:

«3 Fellesanskaffelser – enkelte typetilfeller

I Merverdiavgiftshåndboken, 5. utgave 2007, avsnitt 21.2, uttalte Skattedirektoratet at siden det ute på en golfbane ikke er satt opp stoler og bord vil ikke banen som sådan være til faktisk bruk i virksomhet med salg fra kiosk/kafeteria. I en bindende forhåndsuttalelse, datert 27. september 2005, er det videre lagt til grunn at en golfbane kun ville ha tilstrekkelig tilknytning til planlagt kioskvaresalg dersom salget foregikk fra en vogn som ble trillet rundt på banen. Etter Høyesteretts presisering og eksemplifisering av innholdet i tilknytningskravet mener vi at Ambulerende salg av kioskvarerambulerende salg av kioskvarer på banen må vurderes på samme måte som salg fra en tilliggende kiosk/kafeteria i relasjon til bruken av banen som sådan. Bruken av banen som «arena» for det ambulerende kioskvaresalget er etter vår oppfatning m.a.o. ikke av en slik art at golfbanen endrer karakter til fellesareal. En slik forståelse av fradragsretten legger vi også til grunn i relasjon til Stadiontribuner, teatersaler mv.stadiontribuner, teatersaler, utstillingsrom i museer, treningssentre, svømmehaller osv. hvor de besøkende har anledning til å nyte forfriskninger som medbringes fra kiosk/serveringsarealer.

Dersom stadiontribuner mv. skal få status som fellesareal, må arealene som sådan brukes i avgiftspliktig virksomhet. Et idrettsstadion kan for eksempel være til bruk i forbindelse med omsetning av medierettigheter. Dessuten vil idrettshaller, ishaller og stadioner ofte brukes i virksomhet med omsetning av reklame, ved at det eksponeres reklame på vegger og/eller gulv eller på flyttbare/fastmonterte skjermer/bannere mv. På bakgrunn av uttalelsene i Bowlingdommen, bør etter vår oppfatning imidlertid trekkes en grense mot bruk som er så Grensedragning mot underordnet brukunderordnet at det blir kunstig å betegne arealene som felles. For eksempel, er det etter vår oppfatning ikke naturlig å anse et utstillingsrom i et museum som et fellesareal selv om det fremgår av en veggplakett at museet støttes av det lokale næringslivet.

Parallell eksponering av reklame og unntatt aktivitetSelv om det eksponeres reklame parallelt med utøvelsen av en aktivitet som er unntatt fra merverdiavgiftsloven, vil ikke alle anskaffelser som brukes i den unntatte delen av virksomheten automatisk være fellesanskaffelser. Alle anskaffelser skal vurderes konkret. Dommene vedrørende Bowling 1 og Kristiansand Dyrepark viser at direktoratet nok tolket Hunsbedtdommen For vid tolkning i F 26. sept. 2005for vidt da vi i vårt fellesskriv 26. september 2005 la til grunn at alle anskaffelser som brukes i idrettsaktivitet er nødvendige faktiske forutsetninger for parallell reklamevirksomhet og dermed å anse som fellesanskaffelser. I Bowlingdommen presiserte førstvoterende at Hunsbedt Racing AS drev rallycrossvirksomhet og reklamevirksomhet knyttet til én og samme rallycrossbil. Porthusetdommen gjaldt oppføringskostnader for de lokalene hvor den avgiftspliktige omsetningen fysisk fant sted. Det var ikke snakk om rett til fradrag for inngående avgift på gjenstander i rommene som ikke knyttet seg til den avgiftspliktige omsetningen, som sengetøy, håndklær mv. Overført til kultur- og idrettsaktivitet, legger vi etter Bowlingdommen til grunn at for eksempel en idrettsarena som utgangspunkt kan bestå av arealer med full fradragsrett for inngående avgift (kiosksalg, servering), forholdsmessig fradragsrett (inngangsparti, tribuner med lyd- og lysanlegg, hallgulv/isflate og gressmatte som brukes delvis i reklameeksponeringen) og ingen fradragsrett (garderober, behandlingsrom, dommerrom, lagerrom for oppbevaring av idrettsutstyr mv). Som nevnt, mener vi at det må trekkes en grense mot bruk som er så underordnet at det blir kunstig å betegne anskaffelsene som felles.

I saken vedrørende Kristiansand Dyrepark innrømmet avgiftsmyndighetene forholdsmessig fradragsrett for to av attraksjonene i parken med den begrunnelse at disse ble ansett delvis til bruk i eksponering av reklame. Det dreide seg om attraksjoner utformet og navngitt på en måte som ga assosiasjoner til virksomhetenes omsetning av varer og tjenester. Det ble dessuten innrømmet forholdsmessig fradrag for inngående avgift knyttet til en attraksjon hvor de besøkende ble avbildet under bruk av attraksjonen. Fotografiene ble tilbudt og omsatt til de besøkende når de var i ferd med å forlate attraksjonen. Vi legger til grunn at dette kan være retningsgivende for fornøyelsesparker hvor attraksjoner kan være koblet til eksponering av reklame.

Når det gjelder treningssentre, kan det i tillegg til lokaler som er delvis til bruk i reklamevirksomhet være aktuelt med forholdsmessig fradrag for treningsapparater som hevdes å være anskaffet delvis til bruk i reklamevirksomheten (påklistret reklame). Utstyr som Underordnet bruktredemøller/spinningsykler mv. er imidlertid etter vår oppfatning ikke til delvis bruk i senterets omsetning av drikkevarer, selv om det er montert flaskeholder på utstyret.

Innenfor helsesektoren Helsesektoren – ambulerende kiosksalgomsettes det ofte varer og avgiftspliktige tjenester i tilknytning til ytelse av helsetjenester. Det at det foregår ambulerende kiosksalg fra en trillevogn på et sykehus/sykehjem, medfører imidlertid etter vår oppfatning ikke at alle arealer som får besøk av vognen blir fellesarealer. Tilsvarende blir ikke alle arealer på et Fysikalsk instituttfysikalsk institutt felles fordi om pasientene tilbys spesialmadrasser/puter, sko mv. mens de er til opptrening. I optikervirksomhet, som typisk består av (avgiftspliktig) salg av briller og kontaktlinser samt utføring av (ikke-avgiftspliktige) synsundersøkelser, har det vært anført atSynsundersøkelsersynsundersøkelsene er nødvendige for omsetning av briller/kontaktlinser. [Spørsmålet om fradragsrett for synsundersøkelsesutstyr er senere avgjort ved Oslo tingretts dom av 25. november 2011.] Etter Høyesteretts presiseringer i Bowlingdommen, vil det normalt være enkelt å fastslå hvorvidt varer og tjenester som anskaffes av en delt virksomhet er til bruk i den samlede virksomheten eller kun i en del av denne. Etter innføringen av Færre delte virksomheter etter lovendringermerverdiavgift på personbefordring, kinofremvisning, overnatting, camping og utleie av fritidsbolig er dessuten antall delte virksomheter redusert. Vi nevner i denne forbindelse at dersom avgiftspliktige med omsetning av ytelser som nevnt, nå fremmer krav basert på Hunsbedt- og Porthusetdommen som ikke er foreldet, skal skattekontorene legge Høyesteretts formulering av Tilknytningskravet i Bowlingdommentilknytningskravet i Bowlingdommen til grunn. I Oslo tingretts dom vedrørende Diplom Ingeniør Houm AS, la retten til grunn at selskapet hadde rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift på vask og rens av håndklær og sengetøy. Etter Bowlingdommen, se avsnitt 37, anser vi det klart at inngående avgift på disse utgiftene ikke var fradragsberettiget før 1. september 2006, da romutleie i hotellvirksomhet ble avgiftspliktig.»

Agder lagmannsretts kjennelse av 25. juni 2013 (Start Toppfotball AS)

Lagmannsretten la til grunn at kostnader knyttet til anskaffelse av scene, lys og lyd til konsert var en fellesanskaffelse til bruk både for avgiftsunntatt omsetning i form av billettinntekter og avgiftspliktig omsetning i form av mat og drikke, og innrømmet forholdsmessig fradrag for inngående avgift. Lagmannsretten fant at det forelå tilstrekkelig tilknytning – og mer enn en rent bedriftsøkonomisk tilknytning – mellom konserten og salgsvirksomheten. Skattedirektoratet er – særlig i lys av Bowlingdommen og Dyreparkdommen – uenig i dommen. Anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet.

Klagenemnda for merverdiavgift la i to avgjørelser (6081 og 6443) til grunn at omsetning av retten til å benytte idrettsutøvere var fritatt med hjemmel i tidligere lov § 70, dvs. med rett til fradrag (såkalt «0-sats»). Sakene gjaldt fotballklubber som anførte at den ikke avgiftsberegnede omsetningen av spillerrettigheter (salg av fotballspillere) skulle medtas som avgiftspliktig omsetning ved fastsettelsen av fradragsberettiget inngående avgift på fellesanskaffelser. Skattekontoret og Skattedirektoratet mente at omsetningen måtte henføres til idrettsaktiviteten og således kun tas med i fotballklubbenes samlede omsetning. Klagenemndssakene ble oversendt Finansdepartementet med anmodning om omgjøring. Skattedirektoratet begrunnet anmodningene med at det i praksis var lagt til grunn at omsetningen var fritatt med hjemmel i daværende § 70, men at fritaket innebar et unntak, dvs. at det ikke forelå fradragsrett. Under henvisning til at omgjøringsadgangen ikke ville bli videreført i den nye merverdiavgiftsloven, tok Finansdepartementet ikke stilling til omgjøringsanmodningene.

Med virkning fra 1. juli 2010 ble det innført merverdiavgift på omsetning og utleie av retten til å benytte idrettsutøvere fra andre enn idrettslag mv., hvis idrettstilbud hovedsakelig er basert på ulønnet innsats, se merverdiavgiftsloven § 3-8 annet ledd. Lovendringen er omtalt i Prop. 119 LS (2009–2010) kapittel 7.4.

KMVA 6261 av 20. oktober 2008

Saken gjaldt fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til bruk i virksomhet som bestod i salg av briller/kontaktlinser og utføring av synsundersøkelser og kontaktlinsetilpasning. Klager omsatte briller fra butikklokaler på bakkeplan, mens linsesalg og synsundersøkelser ble foretatt i optometriavdelingen, som befant seg i etasjen over butikken. Klagenemndas flertall var enig med skattekontoret i at synsundersøkelsesutstyret i optometriavdelingen kun var til bruk i den unntatte delen av klagers virksomhet. I motsetning til skattekontoret, fant klagenemnda imidlertid at arealene i optometriavdelingen var til delvis bruk i omsetningen av briller, som skjedde fra butikken. Klagenemnda begrunnet dette med at det var nødvendig å gjennomføre synsundersøkelser som ledd i omsetningen av briller.

Skattedirektoratet mener under henvisning til Bowlingdommen at avgjørelsen bygger på gal rettsoppfatning, idet det rent faktisk ikke omsettes briller i optometriavdelingen. Etter vår oppfatning, er tilknytningen mellom synsundersøkelser og ev. senere brillesalg i all hovedsak av økonomisk karakter.

Oslo tingrett har avsagt dom i saken knyttet til fradragsretten for synsundersøkelsesutstyret.

Bygging av golfbane for utleieBFU 37/05 gjaldt et aksjeselskap som ville bygge en golfbane som skulle leies ut til et datterselskap. Datterselskapet skulle i tillegg til å stille banen til disposisjon for golfspill mot betaling, drive vareomsetning fra kiosk og pro shop på eiendommen samt omsette rett til å disponere plass for reklame på golfbanen.

Skattedirektoratet fant med henvisning til Høyesteretts dom i Porthusetsaken og F 26. september 2005 at en registrering etter tidligere forskrift nr. 117 om frivillig registrering av utleier av bygg eller anlegg til bruk i virksomhet som er registrert etter merverdiavgiftsloven (nå § 2-3 første ledd) ville omfatte selve golfbanen med tilhørende treningsbane for utslag (driving range). Dette innebærer at utleier vil ha fradragsrett for inngående avgift på omkostninger med bygging av golfbanen. For datterselskapet ville golfbanen være en fellesanskaffelse med rett til delvis fradrag for inngående avgift.

Gjeterhytter i reindriftsnæring Skattedirektoratet har i et brev av 24. juni 1998 til et fylkesskattekontor uttalt at selv om gjeterhytter i reindriftsnæringen (samt vinterbygd seter- og skogshusvære) tradisjonelt har vært ansett enten som fradragsberettigede driftsbygninger eller som fritidshusvære avskåret fradragsrett, kan bestemmelsene om forholdsmessig fradragsrett også anvendes på husvære av denne art.

Kravet til at en anskaffelse må være foretaksrelevant for å gi rett til fradrag for inngående merverdiavgift er det samme i delte virksomheter som i fullt ut avgiftspliktige virksomheter. Det oppstilles med andre ord ikke noe strengere krav i en delt virksomhet. Vurderingstemaet er fremdeles om varen eller tjenesten er «til bruk i» avgiftspliktig virksomhet. Det er den Antatt bruk antatte bruken av fellesanskaffelsen i avgiftspliktig virksomhet som gir fradragsrett, se nærmere under kap. 8-2.8 om hvordan slik Fordelingsnøkler bruk skjønnsmessig kan beregnes ved hjelp av ulike typer fordelingsnøkler.

Hovedregelen for fordeling av inngående avgift etter § 8-2 første ledd første punktum er som nevnt varens eller tjenestens antatte bruk i den delen av virksomheten som faller inn under loven.

Forsvarlig forretningsmessig skjønn Ved beregningen av det forholdsmessige fradraget skal den næringsdrivende benytte et forsvarlig forretningsmessig skjønn. Fordi beregningen ofte må foretas før varen eller tjenesten er tatt i bruk, kan avgiftssubjektet som støtte for skjønnet nytte tidligere erfaringer om bruken av tilsvarende vare eller tjeneste. Kostnadsfordelingen må være i overensstemmelse med kravene til god forretningsskikk. Dette følger blant annet av Finansdepartementets merknader til § 1 i tidligere forskrift nr. 18.

For grupper av varer og tjenester med samme forholdsmessige bruk i den avgiftspliktige delen av virksomheten, kan det nyttes et felles forholdstall ved beregningen av det forholdsmessige fradraget for inngående avgift. Forskjellige Hjelpestørrelserhjelpestørrelser kan brukes for å finne antatt bruk, f.eks. den tid driftsmiddelet anvendes i avgiftspliktig virksomhet.

Omsetningstall kan i visse tilfeller benyttes som uttrykk for «antatt bruk». Denne forståelsen kom til uttrykk i Finansdepartementets brev av 23. desember 1997 til et forbund der det ble lagt til grunn at omsetningstall som fordelingsgrunnlag i enkelte tilfeller kunne benyttes som uttrykk for antatt bruk. Det vises videre til KMVA 3528 og nr. 5622.

Også kvadratmeter gulvflate til bruk i registrert virksomhet i forhold til total gulvflate, kan anvendes som hjelpestørrelse. Dette er blant annet lagt til grunn i , omtalt nedenfor i kap. 8-2.7.

Det er uansett en forutsetning ved fordeling av inngående avgift at denne i rimelig grad gjenspeiler den antatte bruken i avgiftspliktig virksomhet. Dette er for så vidt gjelder fordeling etter omsetning nå kommet direkte til uttrykk i FMVA § 8-2-2 siste punktum.

Borgarting lagmannsretts dom av 27. april 2005 (KS Grand AS)

Saken gjaldt fordeling av inngående avgift på kostnader påløpt i forbindelse med ombygging av et hotells kurs- og konferanseavdeling før hotellovernatting ble avgiftspliktig. Lokalene skulle også brukes som selskapslokaler. Grand anførte at ordlyden i tidligere lov § 23, jf. forskrift nr. 18 § 3, tilsa at fordelingen kunne skje etter «økonomisk bruk», dvs. basert på omsetningstallene. Staten anførte at omsetningstallene bare er relevante dersom den faktiske bruken ikke kan konstateres, og da som en hjelpenøkkel for å finne antatt faktisk bruk.

Lagmannsretten var enig med staten i at «økonomisk bruk» var et konstruert begrep som ikke dekkes av ordlyden verken i lov eller forskrift. Fordelingen av inngående avgift skulle skje etter antatt faktisk bruk, og omsetningen kunne bare trekkes inn der faktisk bruk ikke lar seg beregne på annen måte. I dette tilfellet forelå det forholdsvis detaljerte bestillingslister for de ulike arealene, og man hadde således klare holdepunkter for den faktiske bruken av arealene. Fordeling basert på den faktiske bruken avvek i stor grad fra den omsetningsbaserte fordelingen, og avviket gikk utover den skjønnsmarginen den avgiftspliktige kan innrømmes. Klagenemndas vedtak, som stadfestet fylkesskattekontorets etterberegning ble dermed opprettholdt.

av 15. desember 1994

Klagenemnda fastholdt tilbakeføring av en forholdsmessig del av fradragsført inngående avgift vedrørende privat telefon. Ved fordelingen ble Statistisk Sentralbyrås forbruksundersøkelse lagt til grunn, dvs. ca. 3 000 kroner brutto pr. år ble ansett som privat bruk.

Publikasjon med annonserEt boligbyggelag delte ut et medlemsblad gratis til andelseierne, andre boligbyggelag mv. Utsendelsen skjedde gjennom et ekspedisjonsfirma. Bladet inneholdt annonser og boligbyggelaget var registrert for denne virksomheten. Skattedirektoratet uttalte at de alminnelige regler for forholdsmessig fradrag kom til anvendelse og at boligbyggelaget måtte gis fradrag for en forholdsmessig andel av ekspedisjonsutgiftene beregnet ut fra forholdet mellom annonser og annet stoff i bladet (Av 21/84 av 23. august 1984 pkt. 1.14).