4-3.2 § 4-3 første ledd – Beregningsgrunnlaget ved byttehandel mv.

Paragrafen inneholder bestemmelser om hvordan avgiftsgrunnlaget skal fastsettes når det foreligger byttehandel og i tilfeller hvor det ikke er fastsatt noen særskilt pris. Avgiftsgrunnlaget kan i slike tilfeller aldri settes lavere enn den alminnelige omsetningsverdi, dvs. den pris som selgeren vanligvis tar for tilsvarende ytelser. Det vil kunne tas hensyn til normale rabatter, forutsatt at tilfellene er sammenlignbare.

Det følger av første punktum at byttehandel anses avgiftsmessig som to salg, som må vurderes hver for seg i henhold til merverdiavgiftslovens bestemmelser. Hver av partene opptrer både som selger og kjøper og skal derfor, gitt at øvrige vilkår for avgiftsplikt foreligger, betale avgift på grunnlag av den prisen man har betinget seg for sin egen ytelse. Prisen som legges til grunn må minst tilsvare den alminnelige omsetningsverdien for tilsvarende ytelser. Dersom den er satt lavere, skal omsetningsverdien likevel legges til grunn ved avgiftsberegningen. Er den satt høyere, skal derimot den avtalte høyere pris legges til grunn.

Også i tilfeller hvor pris ikke er avtalt, skal omsetningsverdien legges til grunn for avgiftsberegningen.

Leieforedling Ved leieforedling av edelmetaller som sølv og gull, skal bare arbeidsytelsen, fortjeneste medregnet, avgiftsberegnes, i tillegg til eventuelt legeringsmetall, jf. FMVA § 4-3-1 første punktum (Av 22/83 av 14. september 1983). For smykker er det et krav at kunden får tilbake det samme metallet som ble innlevert, jf. FMVA § 4-3-1 annet punktum. Etter tredje punktum er det i andre tilfeller tilstrekkelig at det gis tilbake en tilsvarende mengde av samme slags metall i bearbeidet tilstand. Når det gjelder leieforedling av tømmer, leieskur, vises det til omtalen av § 6-20 annet ledd i kap. 6-20.3 og FMVA § 6-20-2.

Innbytte – motorkjøretøy Ved innbytte av motorkjøretøykan avgiftsgrunnlaget for det nye kjøretøyet ikke settes lavere enn listepris med tillegg av fraktkostnader og med fradrag for alminnelig rabatt, se FMVA § 4-3-2. Bakgrunnen for denne bestemmelsen var at det hadde utviklet seg en praksis i bransjen som gikk ut på at alminnelig omsetningsverdi ble satt til bilens listepris med tillegg av fraktomkostninger frem til bilforretningen, men med fradrag for alminnelige rabatter som bilforhandleren kan dokumentere at han gir ved salg av samme slag biler uten innbytte på tidspunktet for avgiftsberegningen. Det vises også til nedenstående høyesterettsdom.

Enkeltsaker

Høyesteretts dom av 24. mars 1987 (Rt 1987 s. 385)

Demonstrasjonskjøretøy Det ble reist spørsmål om avgiftsgrunnlaget i forbindelse med uttak av demonstrasjonsbiler og ved innbytte av biler. Ved etterberegningen ble den alminnelige omsetningsverdi satt til listepris med tillegg for frakt og med et rabattfradrag på 2 % eller 5 %. Høyesteretts flertall (3–2) kom til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, og opphevet etterberegningen. Flertallet fant at den fremgangsmåten som var brukt ved skjønnsfastsettelsen ikke tok tilstrekkelig hensyn til de enkelte bilenes verdi. Saken er fra før det ble fastsatt forskrift på området. Forskriften tar hensyn til at man må se hen til de enkelte bilenes verdi.

KMVA 3464 av 24. mars 1996

Ny bil – innbytte Saken gjaldt klage over fylkesskattekontorets etterberegning som ble begrunnet med at klageren solgte en ny bil til for lav verdi ved innbytte av bil pluss mellomlegg. Ved kontraktsinngåelsen aksepterte kjøperen å betale full pris for den nye bilen. Et halvt år senere ble bilen satt ned med kr 20 000, med den begrunnelse at han hadde glemt å gi kjøperen rabatt. Samtidig ble innbyttebilens pris satt ned med kr 20 000, med begrunnelse at den var satt for høyt. Kjøperen skulle betale det samme kronebeløp i mellomlegg. Klagenemnda kom enstemmig frem til at det her så ut til at salgene var blandet sammen, til tross for at salg av ny bil mot innbyttebil og kontant mellomlegg normalt anses som to ulike salg. Det var lite trolig at bilforhandleren skulle gi rabatt til en kunde som allerede hadde akseptert å betale full pris. Det var heller ingen grunn til at prisen på innbyttebilen skulle settes ned, idet den ikke var forringet i verdi på grunn av skade eller fordi den hadde kjørt ekstra langt. Ved å sette ned prisen på begge bilene med samme beløp fikk kjøperen i realiteten ingen rabatt.

Oslo byretts dom av 19. juni 1987

En lastbil ble solgt for kr 250 000 ekskl. merverdiavgift like etter at den var innkjøpt for kr 328 000 ekskl. merverdiavgift. Retten fant det overveiende sannsynlig at overdragelsen av lastebilen var et ledd i et bytte og at prisen åpenbart var betydelig lavere enn omsetningsverdien.

Stavanger byretts dom av 9. april 1991

Tvangsauksjon For å sikre sitt krav overfor en næringsdrivende som ikke kunne betale for vareleveranser, fikk selgeren tinglyst en pantobligasjon i en eiendom som tilhørte hovedaksjonæren i kjøperfirmaet. Selgeren overtok eiendommen på tvangsauksjon for kr 400 000. Etter at de foranstående krav var dekket var det ikke noe igjen til dekning av selgerens krav, og kravet ble avskrevet. Senere ble eiendommen solgt for kr 900 000. Avskrivningen ble ikke godtatt av avgiftsmyndighetene. Byretten ga staten medhold i at det var eiendommens virkelige verdi ved tvangsauksjonen, ikke tilslagsbeløpet, som måtte legges til grunn ved vurderingen av om det forelå tap til avskrivning.

Leasing Det forekommer at leaser av varer skyter inn beløp i leasingselskapet. Rentene på innskuddet og renter på leasingleien kan da ikke likvideres mot hverandre med virkning for fastsettelsen av grunnlaget for beregning av merverdiavgift. Avgiftsgrunnlaget skal i slike tilfeller være hva en leasingkunde i samme situasjon, men uten å ha gjort innskudd i finansieringsselskapet, blir avkrevet i leie. (Av 20/86 av 16. desember 1986)