3-1.2 § 3-1 første ledd – Avgiftsplikt ved omsetning av varer og tjenester

Bestemmelsen fastsetter hovedregelen i et merverdiavgiftssystem, at det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester. Sett i sammenheng med lovens bestemmelser om unntak og fritak (avgiftsplikt med 0-sats) fastslås det at all omsetning av varer og tjenester som ikke enten er særskilt unntatt fra loven eller særskilt fritatt (avgiftsplikt med 0-sats), utløser plikt til å beregne avgift. Unntakene for omsetning følger av §§ 3-2 til 3-20. Kapittel 6 har bestemmelser om fritak for merverdiavgift ved innenlands omsetning og ved utførsel og omsetning med tilknytning utenfor merverdiavgiftsområdet.

Med «omsetning» menes levering av varer og tjenester mot vederlag, jf. § 1-3 første ledd bokstav a.

Med «varer» menes fysiske gjenstander, herunder fast eiendom og elektrisk kraft, vann fra vannverk, gass, varme og kulde, jf. § 1-3 første ledd bokstav b.

Med «tjenester» menes det som kan omsettes og som ikke er varer, herunder begrensede rettigheter til varer, og utnyttelse av immaterielle verdier, jf. § 1-3 første ledd bokstav c.

Forståelsen av tidligere lov § 13 var fremme i Høyesteretts dom av 27. mars 2006 (Ifi OY Fotolabo Club) om et utenlandsk selskaps virksomhet med fremkalling og kopiering av film i utlandet, men hvor markedsføring og salg var innrettet mot norske forbrukere. Dommen som fastslo at selskapet måtte anses å drive avgiftspliktig omsetning innenfor merverdiavgiftsområdet, er referert i kap. 2-1.11. Tilsvarende ble lagt til grunn i Borgarting Lagmannsretts dom 27. mars 2015 vedrørende et utenlandsk selskap (NUF) som drev salg via Internett. Dommen er nærmere omtalt under kapittel 2.1.11.

Ulovlig omsetning Merverdiavgiftsloven skiller ikke mellom lovlig og ulovlig omsetning. Det er dog lagt til grunn at det ikke skal etterberegnes avgift når det gjelder omsetning fra «grovt ulovlig virksomhet», som omsetning av narkotiske stoffer o.l. Omsetning som er ulovlig pga. brudd på lukningsvedtekter o.l. (f.eks. ølsalg etter påbudt stengetid), vil være avgiftspliktig. Det samme gjelder omsetning gjennom ordinære butikklokaler av smuglervarer mv.

Høyesteretts dom av 14. mars 2008 (Rt 2008 s. 410 Pantekk AS)

Saken gjaldt spørsmål om selskapet omsatte varer eller tjenester, nærmere bestemt om tanntekniske produkter fra sted utenfor merverdiavgiftsområdet ble omsatt av selskapet eller om selskapet formidlet produktene som agent for den utenlandske produsenten. Dersom selskapet ble ansett å omsette produktene i eget navn, ville selskapet plikte å beregne avgift av vederlaget tannlegene betalte, idet selskapet ikke kunne anses omfattet av unntaket i tidligere lov § 5 første ledd nr. 1 bokstav b, nå § 3-2 femte ledd. Dersom selskapet opptrådte som formidler for den utenlandske produsenten, ville formidlingsprovisjonen være omfattet av avgiftsfritaket i tidligere lov § 16 første ledd nr. 1, jf. tidligere forskrift 24 § 8 fjerde ledd om fjernleverbare tjenester til utenlandske næringsdrivende. De tanntekniske produktene ville da dessuten være omfattet av den særskilte bestemmelse om redusert avgiftsgrunnlag ved innførsel, jf. nå § 4-11 tredje ledd som sikrer lik avgiftsbelastning som for tanntekniske produkter fremstilt innenfor merverdiavgiftsområdet.

Høyesterett kom etter en gjennomgang av selskapets avtale med den utenlandske produsenten til at selskapet måtte anses å opptre som agent for denne. De relevante avtaleforhold var det økonomiske oppgjøret, herunder vederlagets struktur, selskapets mulighet for å påvirke pris til kundene, tannlegene, dekning av transportkostnadene, risikoen for kundenes betalingsdyktighet, risikoen under transport og mangelsansvar og garantiforpliktelser. Førstvoterende konkluderte med tilslutning fra de øvrige dommerne, med at det ikke var noen uenighet om at avtalen var dekkende for forholdet mellom partene. Kundene var informert om agentforholdet gjennom ordresedler, fakturaer og på annen måte. Tannlegene kunne på grunnlag av avtaledokumenter og orienteringsbrev fra den utenlandske produsent forholde seg til denne som selger. Utgangspunktet måtte da være at selskapet ble ansett som mellommann også i relasjon til merverdiavgiftsloven. Dommen presiserer at den privatrettslige overbygning ikke kan være avgjørende dersom det som er avtalt mellom partene, materielt sett innebærer at selgerinteressen er overført til agenten, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 12. januar 2001. Retten fant imidlertid ikke at forholdene lå slik an i denne saken.

Oslo tingretts dom av 19.juni 2013.

Prostitusjon Tingretten uttalte at det følger av merverdiavgiftsloven at det skal beregnes merverdiavgift av tjenester. Det finnes ingen unntak for tjenester fra prostituerte. Retten fant heller ikke grunnlag for å tolke loven innskrenkende. Det uttales at det ikke er straffbart å motta betaling for seksuelle tjenester.